Friday, November 9, 2007
Thursday, November 8, 2007
...and research shows its important to verbalize ones experiences...
september, oktober, november...
Jeg merker at denne bloggen ikke helt har oppfylt sin funksjon. I stedet for jevnlige (i det minste månedlige) opppdateringer fra en nyklekket students liv, så er her det bare kommet til støvfnugg og englebæsj (det som er i øyekroken når en våkner).
Men jeg kan bekrefte at Anna lever enda, og hun driver med det alle forventer at hun driver med: hun studerer.
I dag har hun brukt hele dagen på å stå opp og til slutt tvinge seg på treningssenter (som hun fort kom bort fra), komme hjem igjen (og dusje), vurdere å dra på blindern og lese, for så å komme frem til at hun da vil sløse alt for lang tid på reising, og i stedet begynne å sortere alle notatene fra forelesningene denne høsten, printe ut ett par notater hun har tatt på laptop'en, og ti slutt lage seg mat og se nrk-serier på nettet (med den utrolig søte, vakre, gode og svært værdsatte veninnen Silje). Dette kan virke noe underlig med tanke på at det er rett over to uker til eksamen, men det må ikke forveksles med tegn på selvsikkerhet; Tvert om er det et tegn på underliggende stress som studenten ikke vil tilstå og som fører til matthet og likegyldighet. Til seg selv forteller hun at om hun bare gjør sitt beste, jobber jevnt, hardt og trutt, så er det ikke mer hun KAN gjøre, og dermed er det heller ingen hensikt i å stresse.
Svada! ...men det erkjenner hun heldigvis ikke.
Så resultatet er at stresset omformer seg til generell anspenthet, irritabilitet overfor alt og alle som ikke viser den åpenhet og positivitet hun søker, og en spesielt sterk trang til forandring. Hun vil at noe skal skje! hva som helst!
..nei, det var også en overdrivelse. Hun ønsker å treffe nye mennesker, spennende mennesker, som kan vise henne verden fra en litt annen side, eller som vil ta imot henne, se henne, vise henne nye sider ved tilværelsen, eller helst, noen som vili åpne seg for henne, og la henne så bli kjent med DEM, med noe dypere, noe som kan gi grunnlag for dypere vennskap.
Joda, denne illusjionen erkjenner hun faktisk selv. Trist nok, og hun reagerer deretter. Det er ikke nye mennesker hun behøver å møte. Hun må bare møte de menneskene, og gode vennene hun har rundt seg nå, allerede. Men det er noe i henne som stenger henne inne i seg selv, og som ikke vil la seg åpne for andre mennesker. Det er en liten politibikkje i henne som sier at for negative tanker, dem må man holde for seg selv. En må aldri innlate seg i intens klaging. Denne loven blir strengt overholdt, og det skaper også harmoni og indre balanse. Men på den bekostning at når en annen begynner å klage intensivt, eller ofte og innpåtrengende, så reagerer hun enten med å ønske å løse problemet, eller om ikke det går (da den andre personen gjerne snakker om noe som ikke angår henne direkte) eller hun ikke finner klagingen på sin rette plass, så forsøker hun å får den andre til å se på situasjonene på en annen måte, diskuterer gjerne den andres syn på livet. Det er en forsvarsmekanisme. Hun orker ikke for mye negativitet, så da forsøker hun å se om det går ann å vri det negative til noe positiv, eller om det på en eller annen måte går ann å snakke om det uten de sterke følelsene. Ofte arbeider hun da bare indirekte, ved at hun ser bort og virker distrahert.
...med den (for vennskapet) fatale konsekvensen at den andre ikke føler seg sett og hørt. Og det er sant, hun nedverdiger på den måten den andre. Det er som hun ikke tar den andre på alvor. Hun tar ikke den andre på alvor. Hun gjør nesten narr av den andre personens følelser, bare fordi de ikke lever opp til det bildet hun selv har dannet seg av hva som er betydingesfulle følelser. Hun vet det er feil, hun gjør det ikke ofte, men hun klarer til tider ikke å styre seg, og da skjer det, og hun vet det og vet det ikke.
Dette er ikke lett å ta inn over seg.
Om du nå har lest alt dette, så vil du kanskje skjønne at det hun egentlig ønsker, er å få seg kjæreste, eller ett eller annet som i eventyrene garanterer lykke.
(beskrivingsmåten overnfor er negativt ladet, og det må jeg beklage. Meningen var bare å få skrevet det ned (rett frem, uten affekt) og få det ut av systemet, slik at jeg kan se tilbake på det og le av det, eller bare legge det bort. Ærlighet er herlig. Så jeg står for dette. Men om du har lest så langt og mener dette var upassende å bruke dette mediumet -en blogg- til, eller du kan gi meg en ny infallsvinkel på bloggingen, så gi tilbakemelding. Uansett, så tror jeg snart jeg kommer til å skrive et innlegg som går imot dette synet og heller fortelle om hvor bra Anna har det og alt hun mestrer ...hehe...det blir morsomt)
(og så er det nok en del saker og folk som hører til å få sitt eget inlegg, så da håper jeg det ikker er tre måneder til neste gang)
=) takk (=
Jeg merker at denne bloggen ikke helt har oppfylt sin funksjon. I stedet for jevnlige (i det minste månedlige) opppdateringer fra en nyklekket students liv, så er her det bare kommet til støvfnugg og englebæsj (det som er i øyekroken når en våkner).
Men jeg kan bekrefte at Anna lever enda, og hun driver med det alle forventer at hun driver med: hun studerer.
I dag har hun brukt hele dagen på å stå opp og til slutt tvinge seg på treningssenter (som hun fort kom bort fra), komme hjem igjen (og dusje), vurdere å dra på blindern og lese, for så å komme frem til at hun da vil sløse alt for lang tid på reising, og i stedet begynne å sortere alle notatene fra forelesningene denne høsten, printe ut ett par notater hun har tatt på laptop'en, og ti slutt lage seg mat og se nrk-serier på nettet (med den utrolig søte, vakre, gode og svært værdsatte veninnen Silje). Dette kan virke noe underlig med tanke på at det er rett over to uker til eksamen, men det må ikke forveksles med tegn på selvsikkerhet; Tvert om er det et tegn på underliggende stress som studenten ikke vil tilstå og som fører til matthet og likegyldighet. Til seg selv forteller hun at om hun bare gjør sitt beste, jobber jevnt, hardt og trutt, så er det ikke mer hun KAN gjøre, og dermed er det heller ingen hensikt i å stresse.
Svada! ...men det erkjenner hun heldigvis ikke.
Så resultatet er at stresset omformer seg til generell anspenthet, irritabilitet overfor alt og alle som ikke viser den åpenhet og positivitet hun søker, og en spesielt sterk trang til forandring. Hun vil at noe skal skje! hva som helst!
..nei, det var også en overdrivelse. Hun ønsker å treffe nye mennesker, spennende mennesker, som kan vise henne verden fra en litt annen side, eller som vil ta imot henne, se henne, vise henne nye sider ved tilværelsen, eller helst, noen som vili åpne seg for henne, og la henne så bli kjent med DEM, med noe dypere, noe som kan gi grunnlag for dypere vennskap.
Joda, denne illusjionen erkjenner hun faktisk selv. Trist nok, og hun reagerer deretter. Det er ikke nye mennesker hun behøver å møte. Hun må bare møte de menneskene, og gode vennene hun har rundt seg nå, allerede. Men det er noe i henne som stenger henne inne i seg selv, og som ikke vil la seg åpne for andre mennesker. Det er en liten politibikkje i henne som sier at for negative tanker, dem må man holde for seg selv. En må aldri innlate seg i intens klaging. Denne loven blir strengt overholdt, og det skaper også harmoni og indre balanse. Men på den bekostning at når en annen begynner å klage intensivt, eller ofte og innpåtrengende, så reagerer hun enten med å ønske å løse problemet, eller om ikke det går (da den andre personen gjerne snakker om noe som ikke angår henne direkte) eller hun ikke finner klagingen på sin rette plass, så forsøker hun å får den andre til å se på situasjonene på en annen måte, diskuterer gjerne den andres syn på livet. Det er en forsvarsmekanisme. Hun orker ikke for mye negativitet, så da forsøker hun å se om det går ann å vri det negative til noe positiv, eller om det på en eller annen måte går ann å snakke om det uten de sterke følelsene. Ofte arbeider hun da bare indirekte, ved at hun ser bort og virker distrahert.
...med den (for vennskapet) fatale konsekvensen at den andre ikke føler seg sett og hørt. Og det er sant, hun nedverdiger på den måten den andre. Det er som hun ikke tar den andre på alvor. Hun tar ikke den andre på alvor. Hun gjør nesten narr av den andre personens følelser, bare fordi de ikke lever opp til det bildet hun selv har dannet seg av hva som er betydingesfulle følelser. Hun vet det er feil, hun gjør det ikke ofte, men hun klarer til tider ikke å styre seg, og da skjer det, og hun vet det og vet det ikke.
Dette er ikke lett å ta inn over seg.
Om du nå har lest alt dette, så vil du kanskje skjønne at det hun egentlig ønsker, er å få seg kjæreste, eller ett eller annet som i eventyrene garanterer lykke.
(beskrivingsmåten overnfor er negativt ladet, og det må jeg beklage. Meningen var bare å få skrevet det ned (rett frem, uten affekt) og få det ut av systemet, slik at jeg kan se tilbake på det og le av det, eller bare legge det bort. Ærlighet er herlig. Så jeg står for dette. Men om du har lest så langt og mener dette var upassende å bruke dette mediumet -en blogg- til, eller du kan gi meg en ny infallsvinkel på bloggingen, så gi tilbakemelding. Uansett, så tror jeg snart jeg kommer til å skrive et innlegg som går imot dette synet og heller fortelle om hvor bra Anna har det og alt hun mestrer ...hehe...det blir morsomt)
(og så er det nok en del saker og folk som hører til å få sitt eget inlegg, så da håper jeg det ikker er tre måneder til neste gang)
=) takk (=
Wednesday, August 22, 2007
St.Rosa
23.august er den hellige Rosas dag.
så nå lærte jeg noe nytt!
jeg har to helgennavn:)
så det var dagens info
(bearbeidelse av første uka i Oslo vil påfølge senere)
Monday, July 16, 2007
Byggekunstopplevelser
Nydelige blå fliser, og noen ytterst spennende dyr var dekoren på denne enorme blå porten fra Babylon eller Ninive et sted. Nå står den renovert/gjenkonstruert(med de originale flisene) på et museum i Berlin. Slik er historien
hvor gammel er denne egentlig? 3000-5000 år?
Dyrene tror eg er enhjørninger og drager. Ganske kult:)
Roma!
Denne flotte og enorme ovale amfiscenen er blitt temmelig kjent i historien for det som fant sted på scenen. Men byegget i seg selv er fascinerende, det òg.
Nå er det bare ruiner, men en har jo heldigvis/uheldigvis? filmer som gladiatoren til å gi oss et gjenskapt bilde av hvordan det kan ha sett ut, da det stod helt og nytt.
Brutalt.
Imponerende.
Den hadde til tider egne fangehull for kristne som skulle kastes for ville dyr.
En sær form for underholdning.
Da jeg var liten hadde vi noen maurspisende krepseinsektdyr i sanden utfrbi huset. De laget seg må trakter i sanden, og hvis en maur falt nedi, så ble den med et raskt jafs fanget mellom de svære frontenne og dratt under. Sanden skle nedover, slik at mauren, om den først var kommet i trakten, ikke kunne unngå den visse død.
Til tider fanget jeg maur for å hive oppi, og se dem bli drept. brutalt igrunnen. Andre ganger var det gildere å redde maur som hadde falt nedi av seg selv, men ganske mye oftere prøvde jeg å lokke "maurløven" opp av jorden med et lite strå for å få et bilde av det mystiske sandmonsteret. En gang klarte jeg faktisk å få den opp og se den hel. dem var heslig og lite imponerende, foruten de to enorme fortennene/klypene.
Borg skuet fra gresset ved elvebredden midt i byen, hvor jeg og min søster nøt solskinnet innen store regnfull skyer ødela inntrykket og vi reiste videre innover alpene, tilbake til Tyskland, men den delen du kun kommer til ved å kjøre gjennom Østerrike.
Mon tro hvor mange ganger den unge Mozart sat og såg opp på borgen og forstilte seg hvordan det må ha vært å være ridder og beskytte byen fra angrep.
De høye murene har holdt borte mang en fiende.
Alhambra: det vakreste av det arabiske Spania.
Ufattelig avansert. Alt er detaljert og dekorert med småmosaikker eller utskjæringer, eller annen spennende utsmykning. Og formene er ikke tilfeldige, de er basert på avansert geometri.
I forhold til vårt primitive europa var det en ufattelig sensasjon at maurerne kunne bygge slike store slott/borger, med rennede, inlagt vann og et ventilasjonssystem som holdt den stekende sommerheten ute.
Litt nyere.
1. Berlin:
Det gamle kirketårnet ble under krigen utbombet, så et åttekantet rett moderne tårn ble satt opp ved siden. Det gjør intrykk. Har ikke så mye mer å si om det. Det er et kjennemerke for stedet.
2. Bärnbach:
Hundertwasser gjorde en kjedelig billigbygget 60-talls kirke om til en fargesprakende opplevelse. Sprang rundt her da jeg var liten, så likte jeg det så godt at jeg skrev en årsoppgave om han kunstneren. Inni er kirken veldig enkel, lys og ren, med lite utsmykning, for der skal ikke fokuset ligge på det fysiske. Men utforbi er det fantastisk spennende for små øyne og føtter å dra på oppdagelsesferd. Som sagt masser av farger. Farger er livgivende.
Er det rart jeg liker arkitektur? liten duell i hodet mitt nå: arkitektur vs. psykologi
next up: hvorfor er menneskehjernen så interresant?
Wednesday, July 11, 2007
Roskilde
Thursday:
flyet går fra sola kl 0600. vi er der 0500, og til vår overaskelse er insjekkingshallen proppfull.
fly til københavn, tog fra køben til roskilde, enda er alt fint. dumt sekken er så tung og stroppene så umulige at de borer seg ned i skulderbladet. i roskilde by oppsporer jeg snart en Netto (dagligvare) og kjøper litt proviant for de neste fire dagene. undres litt på om jeg skal dra inn til festivalcampingen eller vente på maria+faren i byen. Oppdager at telefonen ringer. Det er maria. informerer meg om at hun ikke kommer før til kvelden.
Jeg drar til festivalen alene for å slå opp telt. campingen er full. det regner. jeg går de to kilometrene fra den ene enden til den andre, og så finner jeg ut at jeg er på helt feil sted, men blir fortalt om en mulig ledig plass i sørenden, ca en kilometer til å gå. sekken henger skjevt
Takker Gud for flott teltplass:) teltet står på en liten vannrenne, men bunnen er tett. to trøndere fra naboteltet hjelper meg å sette opp.det regner mer og mer.
blåser. teltduken blir et instrument.
får vrengt av meg de våte klærne og slengt dem i et hjørne av teltet, hvor de kommer til å forbli resten av festivalen, da det aldri vil bli tørt nok til at de tørker.
tørre fleeceklær og sovepose, så er det på tide med en middagslur. Maria ringer og sier de ikke kommer til køben før midnatt.
det går etter hvert opp for meg at jeg skal tilbringe første natt helt alene. tralllalalalala... tenke på noe annet...
kvelden kommer og regnet har intensivert seg. veiene er ikke bare gjørme, de er blitt til elver. værste året hittil var 97 med la oss si 47 mmm nedbør på 4 dager. denne torsdagen alene kommer det 52mm (for korrekte tal sjekk en eller annen dansk avis). helt vantvittig.som når det duskregner hele dagen, bare at det i stedet for duskregn er store tunge tette dråper.
får på uniformen: oljehyre og støvler- anent funker ikke.
fordriver tiden med å hjelpe en nyankommet med tung sekk å bære en overvektig handlepose til andre enden av campen.
så er det dags for konsert!
en sjarmerende Bjørk, barfødt på scenen og i sin egen magiske verden.
Jeg danser i regntøy. traller og sklir rundt i gjørmen på veg tilbake til teltet.
Kan ha det morro alene også så!!
Kan ha det morro alene også så!!
kryper inn i teltet. tørt og godt i soveposen. ligger der og lurer på om teltduken vil blåse av, eller vannet stige og flomme inn. med ett forstår jeg verdien av å ha ett hus med gode, tette, stabile vegger, som stenger ute alt av vær og vind og støy fra forbipasserende.
mm....*seng og hus* jeg lever i skikkelig luksus til vanlig:)
ligger og tenkter over hvor bra eg egentlig har det:) herligt!
Friday:
gjett hvem som har nutella og loff til frokost! =D hehe...namnambegynner å tilvenne meg festival tilværelsen. dette er gøy! dessuten regner det ikke lenger!
maria kommer, og der forsvant ensomheten! faren ble ikke med.
vi drikker rettferdig kaffe og etter en lang lunsj beveger vi oss mot festivalområdet.
gjørma er tørrere, så vi sitter nesten fast.
på de våte partiene går jeg fremdeles i slow-motion for å forhindre at mudderet skvulper over søvlekanten. da 
festivalbeboerne i nattens ly bruker vegen som urineringssted, så frister det ikke å bade i den.
festivalbeboerne i nattens ly bruker vegen som urineringssted, så frister det ikke å bade i den.flere konserter og hyggeligt, men maria blir dårlig, så vi tar en tidlig kveld. tilbake ved teltet sitter noen av trønderne utforbi, vi slår oss ner der en stund. blir etterhvert kjent med en rekke underlige folk.
Saturday:
vi sover som stener. jeg gleder meg til RHCP konserten.
den var kul, men litt skuffende at vokalisten virket som han aller helst ville sovet eller vært et helt annet sted. sikkert trøtt etter konserten i London like før...
trommmisen vært steinbra!
så, da konserten sluttet kl to på natta, var trøtte forsovne Anna med ett helt våken.
vi gikk og la oss, men da jeg ikke var trøtt, men relativt frustrert, så snakket vi heller. klokken sv fant vi ut at det ikke var vits i å sovne nå, men at det ville være mer hensiktsmessig å gå og dusje. og sant nok: der var ingen kø! og det var oppholdsvær, tilogmed sol!
Sunday:
tok på rene, tørre, ikke-illeluktende klær. primadonnaer på tur:P
sov litt etter det.Søndagen var full av vind. fem-seks yttertelt fløy forbi rett utenfor teltingangen. folk brukte noen av dem som kiter. hehe... skikkeli festlig!
i stedet for gjørme (som det fremdeles var en del av) var med ett problemet blitt støvet som fløy rundt. minnet om fjordåret, da alle gikk rundt med rødsprengte øyne grunnet urinstøv (okay, noen hadde det kanskje grunnet andre stoffer) ble vekket til live, og var egentlig fornøyd med at årets gjørme i det minste var mer hygiensik, da men ikke inåndet den.
så pakket maria tingene sine og drog.
jeg skulle i utgangspunktet være til mandag. en natt til alene...
...det skremte meg bare litt at det er tradisjon for å brenne teltene siste natta på festivalen. litt ubehagelig liksom...
så artic monkeys, men så gikk eg tilbake og pakket teltet. forlot området med musikken til Muse bakgrunnen.
Ja, jeg dro under konserten!
Ja, jeg dro under konserten!
...plutselig ville jeg bare bort!
det som var var at min kjære søster Teresa lot meg komme samme kveld!:) kom til odense med toget en halv time før dem, men ventet på banegården. no prob. herlig med sivilisasjon!
de tre dagene i Odense etterpå var fantastiske.
Sunday, June 17, 2007
knapper
en liten observasjon om noe relativt uinterrresant og lite.
Jeg har i de siste årene observert at knapper, som brukes til å holde klær sammen, blir sydd på dårligere og dårligere. På fjorårets høstkåpe dinglet de på en tjukk trådsamling, bundet sammen av en svak knute, parate til å hoppe av; noe de også gjorde, og som medførte seg flere uønskede frysninger grunnet kalde vindpust.
På min nyere sommerbluse var de sydd på likedan, og også her var der en som hoppet de av, glad og fornøyd over sin frihet.
Det jeg synes er bekymringsverdig er at knappenes frihetskamp samtidig har medført en del uanstendighet, særlig da det ingjen er blitt på mote med knapper (i stedet for glidelås) i en del tynne, flagrende sommerkjoler. For å unngå blamering er det nå å anbefale å klippe av alle knappene på flere av de nyere klærne, og sy dem på igjen for hånd. Et slikt tidskrevende arbeide passer godt til grå søndager (som denne), om man ønsker noe å være misfornøyd over.
dette ønsket er desverre ikke alltid like sterkt...
Jeg har i de siste årene observert at knapper, som brukes til å holde klær sammen, blir sydd på dårligere og dårligere. På fjorårets høstkåpe dinglet de på en tjukk trådsamling, bundet sammen av en svak knute, parate til å hoppe av; noe de også gjorde, og som medførte seg flere uønskede frysninger grunnet kalde vindpust.
På min nyere sommerbluse var de sydd på likedan, og også her var der en som hoppet de av, glad og fornøyd over sin frihet.
Det jeg synes er bekymringsverdig er at knappenes frihetskamp samtidig har medført en del uanstendighet, særlig da det ingjen er blitt på mote med knapper (i stedet for glidelås) i en del tynne, flagrende sommerkjoler. For å unngå blamering er det nå å anbefale å klippe av alle knappene på flere av de nyere klærne, og sy dem på igjen for hånd. Et slikt tidskrevende arbeide passer godt til grå søndager (som denne), om man ønsker noe å være misfornøyd over.
dette ønsket er desverre ikke alltid like sterkt...
Sommerfugler og edelstener
Ordet "allminnelig" skremmer meg.
Det er ett av de skumleste ordene jeg vet om.
Jeg misliker sterkt å bli satt i en boks. Liker i grunnen ikke selve prinsippet med å sette folk og ting i bokser og systemer, som gjør at en tror en skjønner seg på dem.
Det virker jo ofte som det går an. Det er det som skremmer meg mest.
Jeg gjør det også.
Setter ting i bokser.
Grupperer folk, og om de faller i boksen "allminnelig" så mister jeg interessen for dem.
Om jeg nå skal begynne på psykologi, så tror jeg kanskje jeg får enda bedre sorteringsbokser.
men innerst inne håper jeg på det motsatte.
Eller håper jeg får en egen boks til hvert enkelt menneske. ingen boks "allminnelig" (den er fornedrende!!)
da blir verden og menneskene interessante igjen:)
hver enkelt sjel er verdifull og spesiell og glitrer fra dypet.
å bli kjent med mennesket, møte det med kjærlighet, og etterhvert få skimt av denne edelstenen de gjømmer er ufattelig spennende.
Jeg har skimtet dem hos mine nære venner. De er utrolig lysende og vakre.
Kunne skrevet en liten avhandling om hvorfor vennene mine er så flotte mennesker, men det får vente til en annen anledning.
Dette er kanskje litt for drømmende for noen, men jeg liker verden slik.
Det er da også bedrøvelig at jeg lar min menneskefrykt hindre meg i å finne frem til andres unike skatt. Jeg setter dem i bokser istedenfor, og behandler dem deretter: holder avstand, og prøver å forhindre at de klarer å gjennomskue meg og plassere meg i en boks.
Hverfall ikke boksene "allminnelig" eller "outsider"
huff, så skummelt!
Det er ett av de skumleste ordene jeg vet om.
Jeg misliker sterkt å bli satt i en boks. Liker i grunnen ikke selve prinsippet med å sette folk og ting i bokser og systemer, som gjør at en tror en skjønner seg på dem.
Det virker jo ofte som det går an. Det er det som skremmer meg mest.
Jeg gjør det også.
Setter ting i bokser.
Grupperer folk, og om de faller i boksen "allminnelig" så mister jeg interessen for dem.
Om jeg nå skal begynne på psykologi, så tror jeg kanskje jeg får enda bedre sorteringsbokser.
men innerst inne håper jeg på det motsatte.
Eller håper jeg får en egen boks til hvert enkelt menneske. ingen boks "allminnelig" (den er fornedrende!!)
da blir verden og menneskene interessante igjen:)
hver enkelt sjel er verdifull og spesiell og glitrer fra dypet.
å bli kjent med mennesket, møte det med kjærlighet, og etterhvert få skimt av denne edelstenen de gjømmer er ufattelig spennende.
Jeg har skimtet dem hos mine nære venner. De er utrolig lysende og vakre.
Kunne skrevet en liten avhandling om hvorfor vennene mine er så flotte mennesker, men det får vente til en annen anledning.
Dette er kanskje litt for drømmende for noen, men jeg liker verden slik.
Det er da også bedrøvelig at jeg lar min menneskefrykt hindre meg i å finne frem til andres unike skatt. Jeg setter dem i bokser istedenfor, og behandler dem deretter: holder avstand, og prøver å forhindre at de klarer å gjennomskue meg og plassere meg i en boks.
Hverfall ikke boksene "allminnelig" eller "outsider"
huff, så skummelt!
Friday, May 11, 2007
Oslo!
Ting forandrer seg hele tiden, d et er et tegn på at de lever. (ja, helt sant; det vil i grunnen si at denne bloggen har vært død i en måned -den er litt lei seg)
men nå skal den leve igjen, og skal ta igjen noen ting fra påsken bla. annet.
det som var denne post'ens mening var å informere om at det til høsten ikke blir København, men Oslo, så denne blogs nødvendighet er blitt litt utvannet. Men det bryr den seg ikke om.
Skal kjøre og se på leilighet i Oslo nå! scary... ting som kommer brått på er liksom litt skremmende.
men UTROLIG gildt også!
(går desverre glipp av hyttetur- det er det eneste dumme)
Det som gjør det hele så genialt er at min kjære kule helt av en storebror fyller året i dag. Han bor i oslo, så det betyr at eg får truffet han i morgen og gitt han en bursdagskake =)
jepp =) det e strålende greier!
GOD HELG!
men nå skal den leve igjen, og skal ta igjen noen ting fra påsken bla. annet.
det som var denne post'ens mening var å informere om at det til høsten ikke blir København, men Oslo, så denne blogs nødvendighet er blitt litt utvannet. Men det bryr den seg ikke om.
Skal kjøre og se på leilighet i Oslo nå! scary... ting som kommer brått på er liksom litt skremmende.
men UTROLIG gildt også!
(går desverre glipp av hyttetur- det er det eneste dumme)
Det som gjør det hele så genialt er at min kjære kule helt av en storebror fyller året i dag. Han bor i oslo, så det betyr at eg får truffet han i morgen og gitt han en bursdagskake =)
jepp =) det e strålende greier!
GOD HELG!
Wednesday, April 11, 2007
Assisi
Det er tidlig morgen, men en del av familien Strassegger er allerde oppe og sniker seg ut av ordenshuset. Mursteinsveggene er nattavkjølte. Ute er solen på vei opp over åsen, men den har enda ikke rukket å sende noen stråler ned på den smale tomme gaten der de fem skikkelsene i samme øyeblikk møter den kjølige morgenluften.
De gamle middelalderhusene vil ikke slippe lyset igjennom. De står der, helt rolige, med underlige store jernbolter stikkende ut av fasaden. Det likner en type anker. Deres mening er å beskytte husene mot jordskjelvskatastrofer, som den som rammet byen noen år tidligere. Husene som hadde anker stukket gjennom seg overlevde. Resten er nok blitt restauret, for det er ingen ruiner og heller ingen nybygg å skimte i mellom husrekkene.
I gatene virker det som om tiden har stått stille. Foruten sine egne skikkelser og noen små biler er der ikke mye som hindrer familiens medlemmer i å se for seg byens liv i middelalderens glanstid. Den gang byens helt ble født i et av de store rikmannshusene. Den gang han vraket alt han hadde fått for å leve etter evangeliet. Konkret. Kompromissløst. Nå lever byen som et minne om han; det er ingen i denne lille by som ikke har et forhold til Fransiskus.
Skrittene på brosteienen øker i frekvens. En titt på klokken har fortalt dem at tiden fremdeles eksisterer og at de atter en gang har latt være å berekne den i overmål.
Bevegelse og den friske luften vekker opp sansene. Det dufter vår. I europeisk forstand. En eller annen plante og blomsterduft hyller seg rundt dem, knuppene er allerede sprunget.
Etter å ha skiftet gate, gått under byporter, forbi kirker og igjennom en park er de endelig utenfor byen. Den tårner seg lav, men majestetisk opp bak deres rygger. Forran dem åpner det umbriske landskapet seg. Det hever seg noen disige åser i det fjerne, og resten er flatt, med elver og enger, og små rester av skog. I den ene retningen kan de skimte husmassen som danner den litt større byen Perugia, ved foten av åsen de står på ligger flere landsbyer strødd omkring.
De tar av på grusveien som er skiltet "San Damiano". Det er dit de skal. I dag er det "Laudes", morgenbønn, slik den er blitt holdt i den lille kirken fast i over 800 år, etter en enda eldre tradisjon, i vår tid beholdt hovedsakelig i klostrene.
Grusveien er dem kjent nå, med olivenlundene på begge sider. Oliventrærne svinger seg rundt som i en dans. To og to står de, parvis og viser sine elegante bevegelser. Noen er ekstravagante, andre mer moderate, mens noen har blitt så intime at de er vokst i hverandre. Bladene skimrer sølvaktig over de mørke, grove stammene, og det er som en kan høre musiken de danser til. Fuglene kvitrer ivrig og hilser oss god morgen. Det var her Fransiskus skrev sin solsang, en hyllest til Guds skaperverk. Det kan en forstå.
Med raske skritt og synkende stemmeleie nærmer fem skikkelser seg klostermurene, i hvilke kirken er bygget inn i. De blir andektige.
I etterkant ble det denne morgenbønnen med påfølgende messe som printet seg inn som høydepunktet for hele turen. Hverken Roma eller Firenze, eller Assisis store trelags domkirke kunne gjøre større inntrykk.
De gamle middelalderhusene vil ikke slippe lyset igjennom. De står der, helt rolige, med underlige store jernbolter stikkende ut av fasaden. Det likner en type anker. Deres mening er å beskytte husene mot jordskjelvskatastrofer, som den som rammet byen noen år tidligere. Husene som hadde anker stukket gjennom seg overlevde. Resten er nok blitt restauret, for det er ingen ruiner og heller ingen nybygg å skimte i mellom husrekkene.I gatene virker det som om tiden har stått stille. Foruten sine egne skikkelser og noen små biler er der ikke mye som hindrer familiens medlemmer i å se for seg byens liv i middelalderens glanstid. Den gang byens helt ble født i et av de store rikmannshusene. Den gang han vraket alt han hadde fått for å leve etter evangeliet. Konkret. Kompromissløst. Nå lever byen som et minne om han; det er ingen i denne lille by som ikke har et forhold til Fransiskus.
Skrittene på brosteienen øker i frekvens. En titt på klokken har fortalt dem at tiden fremdeles eksisterer og at de atter en gang har latt være å berekne den i overmål.
Bevegelse og den friske luften vekker opp sansene. Det dufter vår. I europeisk forstand. En eller annen plante og blomsterduft hyller seg rundt dem, knuppene er allerede sprunget.
Etter å ha skiftet gate, gått under byporter, forbi kirker og igjennom en park er de endelig utenfor byen. Den tårner seg lav, men majestetisk opp bak deres rygger. Forran dem åpner det umbriske landskapet seg. Det hever seg noen disige åser i det fjerne, og resten er flatt, med elver og enger, og små rester av skog. I den ene retningen kan de skimte husmassen som danner den litt større byen Perugia, ved foten av åsen de står på ligger flere landsbyer strødd omkring.
De tar av på grusveien som er skiltet "San Damiano". Det er dit de skal. I dag er det "Laudes", morgenbønn, slik den er blitt holdt i den lille kirken fast i over 800 år, etter en enda eldre tradisjon, i vår tid beholdt hovedsakelig i klostrene.
Grusveien er dem kjent nå, med olivenlundene på begge sider. Oliventrærne svinger seg rundt som i en dans. To og to står de, parvis og viser sine elegante bevegelser. Noen er ekstravagante, andre mer moderate, mens noen har blitt så intime at de er vokst i hverandre. Bladene skimrer sølvaktig over de mørke, grove stammene, og det er som en kan høre musiken de danser til. Fuglene kvitrer ivrig og hilser oss god morgen. Det var her Fransiskus skrev sin solsang, en hyllest til Guds skaperverk. Det kan en forstå.
Med raske skritt og synkende stemmeleie nærmer fem skikkelser seg klostermurene, i hvilke kirken er bygget inn i. De blir andektige.
I etterkant ble det denne morgenbønnen med påfølgende messe som printet seg inn som høydepunktet for hele turen. Hverken Roma eller Firenze, eller Assisis store trelags domkirke kunne gjøre større inntrykk.
Thursday, March 29, 2007
Sjøløva, elefanten og flodhesten
=) 
sitter i bilen og venter på at ida kommer ut med ferskvannsforsyninger
farris og appelsinjuice
det kribler i magen...
tusen sommerfugler har slått seg ned
ansiktsmuskulaturen styrer seg selv
munnvikene trekkes oppover og danner et litt fourndret, men lykkelig lite smil
følelsen ligner på forelskelse
den er intens
bare uten den negative usikkerheten
-brettet har ingen stemme, ingen egen vilje, og vil ikke avvise
havet går ikke bort, eller sier det er opptatt med noe annet
sitter i bilen og venter på at ida kommer ut med ferskvannsforsyninger
farris og appelsinjuice
det kribler i magen...
tusen sommerfugler har slått seg ned
ansiktsmuskulaturen styrer seg selv
munnvikene trekkes oppover og danner et litt fourndret, men lykkelig lite smil
følelsen ligner på forelskelse
den er intens
bare uten den negative usikkerheten
-brettet har ingen stemme, ingen egen vilje, og vil ikke avvise
havet går ikke bort, eller sier det er opptatt med noe annet
noen av områdets proffe surfere har gitt melding om gode forhold,
og herlig blå, skyfri himmel!
jeg merker gleden sprenge seg fram!
WOHOOOO!!!!!
et hyl farer ut av bilen mens vi kjører ut fra parkeringsplassen og inn i sandvedkrysset
alle tre ler og vet ikke helt hva vi skal føle.
vi skal møte vår store kjærlighet igjen!=)
DET ER KLAR FOR ÅRETS FØRSTE SURF!
tanken er nesten uvirkelig -det er så lenge siden oktober...
en hel, forblåst, kald vintrer imellom.
Solen står lavt på himmelen i det vi ankommer og begynner med det uhyre stresset det innebærer å få på seg en 7mm neophren-drakt
og herlig blå, skyfri himmel!
jeg merker gleden sprenge seg fram!
WOHOOOO!!!!!
et hyl farer ut av bilen mens vi kjører ut fra parkeringsplassen og inn i sandvedkrysset
alle tre ler og vet ikke helt hva vi skal føle.
vi skal møte vår store kjærlighet igjen!=)
DET ER KLAR FOR ÅRETS FØRSTE SURF!
tanken er nesten uvirkelig -det er så lenge siden oktober...
en hel, forblåst, kald vintrer imellom.
Solen står lavt på himmelen i det vi ankommer og begynner med det uhyre stresset det innebærer å få på seg en 7mm neophren-drakt
Vi klarar ikke holde latteren tilbake i det vi trør uti det iskalde vannet
hodet ender under vann etter mitt første misslykkede førsøk så å reise meg og smerten går helt inn til riggbena
men bare i ett sekund
så er det å kjempe seg ut igjen=)
LYKKE!
Hjertet roper ut en takk for de fantastiske jær-strendene!
Wednesday, March 21, 2007
BLOG!
Dette hadde eg aldri trudd om meg sjølv!
-at eg skulle oppretta ein blog altså...
eg har jo kjent til blogging i kor mange år nå? ein del...
vurdera å opprette blog for fleire år si, men det verka så uhyggjeleg at kven som helst kunne gå inn og lesa det eg hadde skreve.(det er jo framleis uhyggjeleg)
det ville eg ikkje.
Prinsippsak!
EG SKULLE ALDRI OPPRETTA BLOG!
det er ein for upersonleg måte å kommunisera på. likar ikkje å skriva brev eller snakka i telefonen heller. eller snakka til større forsamlingar (f.eks. 4stk). Her er det augekontakt og full oppmerksomhet som gjelder!
MEN ting endrar seg! Eg har jo lese bloggane til mine kjære søte venninner, og si hausten funne ut at blog var ein (utruleg nok) god måte å halda kontakt på. særleg medan nokre av dei er bortreist. (eg er heilt elendig til å halda kontakt)
((Det er igrunnen berre einvegskontakt, si eg aldri tørr/gidder å kommentere innlegga deira, men det er mykje interersant dere skriv, og det takkar eg for=) (dykk må vita at eg set pris på det) ))
No:
Si eg sjølv mest sannsyleg skal reisa bort frå hausten av, så fann eg det rimeleg å oppretta ein blog der dei som vil kan få greie på litt av det som skjer i mitt liv. garanterar ingenting...
(om du ut frå mi igrunnen negative innstilling til dette har fatta misstanke om at denne bloggen kan verta noko lite oppdatert, og litt upersonleg, så vil eg ikkje utelukka at du har heilt rett!)
men eg vonar på det beste! kven veit kva som vil skje?=)
takk for din oppmerksomhet!
-at eg skulle oppretta ein blog altså...
eg har jo kjent til blogging i kor mange år nå? ein del...
vurdera å opprette blog for fleire år si, men det verka så uhyggjeleg at kven som helst kunne gå inn og lesa det eg hadde skreve.(det er jo framleis uhyggjeleg)
det ville eg ikkje.
Prinsippsak!
EG SKULLE ALDRI OPPRETTA BLOG!
det er ein for upersonleg måte å kommunisera på. likar ikkje å skriva brev eller snakka i telefonen heller. eller snakka til større forsamlingar (f.eks. 4stk). Her er det augekontakt og full oppmerksomhet som gjelder!
MEN ting endrar seg! Eg har jo lese bloggane til mine kjære søte venninner, og si hausten funne ut at blog var ein (utruleg nok) god måte å halda kontakt på. særleg medan nokre av dei er bortreist. (eg er heilt elendig til å halda kontakt)
((Det er igrunnen berre einvegskontakt, si eg aldri tørr/gidder å kommentere innlegga deira, men det er mykje interersant dere skriv, og det takkar eg for=) (dykk må vita at eg set pris på det) ))
No:
Si eg sjølv mest sannsyleg skal reisa bort frå hausten av, så fann eg det rimeleg å oppretta ein blog der dei som vil kan få greie på litt av det som skjer i mitt liv. garanterar ingenting...
(om du ut frå mi igrunnen negative innstilling til dette har fatta misstanke om at denne bloggen kan verta noko lite oppdatert, og litt upersonleg, så vil eg ikkje utelukka at du har heilt rett!)
men eg vonar på det beste! kven veit kva som vil skje?=)
takk for din oppmerksomhet!
Subscribe to:
Posts (Atom)