Assisi

Det er tidlig morgen, men en del av familien Strassegger er allerde oppe og sniker seg ut av ordenshuset. Mursteinsveggene er nattavkjølte. Ute er solen på vei opp over åsen, men den har enda ikke rukket å sende noen stråler ned på den smale tomme gaten der de fem skikkelsene i samme øyeblikk møter den kjølige morgenluften.

De gamle middelalderhusene vil ikke slippe lyset igjennom. De står der, helt rolige, med underlige store jernbolter stikkende ut av fasaden. Det likner en type anker. Deres mening er å beskytte husene mot jordskjelvskatastrofer, som den som rammet byen noen år tidligere. Husene som hadde anker stukket gjennom seg overlevde. Resten er nok blitt restauret, for det er ingen ruiner og heller ingen nybygg å skimte i mellom husrekkene.

I gatene virker det som om tiden har stått stille. Foruten sine egne skikkelser og noen små biler er der ikke mye som hindrer familiens medlemmer i å se for seg byens liv i middelalderens glanstid. Den gang byens helt ble født i et av de store rikmannshusene. Den gang han vraket alt han hadde fått for å leve etter evangeliet. Konkret. Kompromissløst. Nå lever byen som et minne om han; det er ingen i denne lille by som ikke har et forhold til Fransiskus.
Skrittene på brosteienen øker i frekvens. En titt på klokken har fortalt dem at tiden fremdeles eksisterer og at de atter en gang har latt være å berekne den i overmål.

Bevegelse og den friske luften vekker opp sansene. Det dufter vår. I europeisk forstand. En eller annen plante og blomsterduft hyller seg rundt dem, knuppene er allerede sprunget.

Etter å ha skiftet gate, gått under byporter, forbi kirker og igjennom en park er de endelig utenfor byen. Den tårner seg lav, men majestetisk opp bak deres rygger. Forran dem åpner det umbriske landskapet seg. Det hever seg noen disige åser i det fjerne, og resten er flatt, med elver og enger, og små rester av skog. I den ene retningen kan de skimte husmassen som danner den litt større byen Perugia, ved foten av åsen de står på ligger flere landsbyer strødd omkring.

De tar av på grusveien som er skiltet "San Damiano". Det er dit de skal. I dag er det "Laudes", morgenbønn, slik den er blitt holdt i den lille kirken fast i over 800 år, etter en enda eldre tradisjon, i vår tid beholdt hovedsakelig i klostrene.

Grusveien er dem kjent nå, med olivenlundene på begge sider. Oliventrærne svinger seg rundt som i en dans. To og to står de, parvis og viser sine elegante bevegelser. Noen er ekstravagante, andre mer moderate, mens noen har blitt så intime at de er vokst i hverandre. Bladene skimrer sølvaktig over de mørke, grove stammene, og det er som en kan høre musiken de danser til. Fuglene kvitrer ivrig og hilser oss god morgen. Det var her Fransiskus skrev sin solsang, en hyllest til Guds skaperverk. Det kan en forstå.

Med raske skritt og synkende stemmeleie nærmer fem skikkelser seg klostermurene, i hvilke kirken er bygget inn i. De blir andektige.
I etterkant ble det denne morgenbønnen med påfølgende messe som printet seg inn som høydepunktet for hele turen. Hverken Roma eller Firenze, eller Assisis store trelags domkirke kunne gjøre større inntrykk.