Giftermål, frihet og slikt

Her vimser man rundt på denne kloden og danner seg bilder og skaper mening i det som ellers kan virke meget grovt, kaotisk eller bare forvirrende. Og så blir man plutselig undrende og så snur alt og man står igjen fullstendig forvirret.
Jeg må nok si at jeg har vært blandt dem som har likt meget godt definerte skiller på godt og ondt. Jeg liker klarthet og meningsfullhet.
Ta giftermål som eksempel. Dette har virket som det innlysende rette, givende og meningsfulle måten å leve livet sitt på. Alle andre gjør det jo. Om ikke, så kan en gå i kloster eller på annen måte ofre seg for noe mye bedre og viktigere enn en selv. Dermed blir singellivet så stort og skremmende. Hvert år tilbrakt i denne tilstanden er per overnevnte definifjon meningsløs og slik mindreverdig. Det er da logisk at man søker seg ut av denne tilstand så fort som mulig. (dette baserer seg på subjektivitet)

Så kommer tvilen. Man betrakter alle i samme alder som plutselig begynner å få seg mer og mer stabile forhold. Man husker fire åt tilbake da en betraktet de fire år eldre jentene gjøre det samme som vi gjør nå. Det er like magisk og naturlig og fantastisk hver gang. Forelskelse; kjærlighet; giftermål; tosomhet.
Helt utrolig!
Så får man høre at "det blir nok din tur en gang også" i det det kommer frem at ingenting i ens liv beveger seg i retning giftermål, eller noensinne har gjort det heller. Man aksepterer og tenker; "en gang, om noen år, i slutten av studietiden eller noe slikt, så dukker plutselig drømmemannen opp og da sier det BOOM-KRÆSJ og så er du gift før du vet ordet av det".
Det er jo det normale og man er jo normal, så man kommer jo til å gjøre det samme som de andre, om enn litt i ytterområdet av første standardavvik.
slik er det i hvertfall mulig å tenke. og jeg tror det godt kan ha mye i seg.
Men så er det jo denne nevnte tvilen da.
Hvorfor skal en gifte seg?
Har det noen mening i seg selv?
da har det mye å si hvem en er sammen med og sammenligner seg med. man oppdager nye livmåter og da er det ikke like innlysende at alt det "bra" er bra i og for seg selv, eller bare bra fordi det fyller en god funksjon som også kan fylles på andre måter. (men dette er jeg i skrivende stund for trøtt til å gå inn på)

Men dess flere som gjør det samme, dess mer automatisert virker det, og dess tydeligere komer spørsmålet frem som kdukker opp hver gang noe blir for tydelig regelbudet angivelig automatisert "HVORFOR?" -er jeg prdukt av mine gener og omgivelser... har jeg noen frihet? kan jeg i det minste til en viss grad styre hvilke omgivelser som skal påvirke meg? etc..

Et eksempel på slik bevisstgjøring av egen påvirkelighet er oppdagelsen av at samtlige av samme kjønn i et rom er kledd i akkurat samme klesstil. Eller slik en journalist i morgenbladet beskrev i en anmeldelse av en bok av Naomi Klein (nei, jeg husker ikke navnet hans nei.); han fikk en bittermorsom opplevelse da han var på konsert og oppdaget at lokalet var fullt av flere hundre menn helt like som han selv, og han da følte for å le og bare gå.

Ja, i forhold til gifrtermålet dukker så en rekke andre alternativer opp. Og med ett åpner et helt hav av muligheter seg. Om ikke giftermålet gir noen mening i seg selv, og en ikke har funnet noe som gir mening i seg selv, så kan en jo bare la være å bry seg om det som et stressmoment. Med ett blir en fri!
en må ikke innordne seg samfunnet. En kan bruke 13 år på å bare utdanne seg. En kan bruke videre år på å bo rundt i verden. en kan i grunnen gjøre det meste. en kan la seg selv forfalle, begynne å bruke alle penger på dop og flytte ut på gata om en vil det.

nå slutter dette å gi mening, så da slutter jeg her og lar konklusjonen vente til en annen gang.