Hvor lenge kan man holde ut på lesesalen? denne onsdagen var det drøye 20 min
SJOKOLADEFONDUE
Dagen begynte bra. Ett år etter å ha meldt meg inn i Elixia (for så å fryse abonnementet i 6 år) så er eg igjen på en aerobic time. Denne gang på Centrum Athletica, og nå med bare seks andre morgenfugler som har presset seg ut av sengen for å rekke timen halv ni. Det høres bra ut. Det høres særdeles godt ut. Alt for godt i grunnen. ...eg lukter ugler i mosen......min luktesans er dog ikke så god at eg klarer å finne uglene...
I stedet fører luktesansen meg fram til trær, gress og blomster i slottsparken. Poeten (poetinnen?) ville også dit. Vi nyter solen og hører på klokkespillet fra rådhuset. Den spiller egne små sympfonier i mellom. Poeten mener hun har spilt den ene. Det er fint der.
Så kommer tiden for å dra på UB (universitetsbiblioteket -den vakre svarte byggning som fremstår som en glitrende edelsten blandt Blinderns røde mursteinsskog), for å speide etter plass på en av de populære leseplassene.
Kafeen på UB er ett fint sted, og et bra sted å møte venner. Det faller seg naturlig å avtale en liten kaffepause før den seriøse lesingen skal begynne. Selvsagt vet noe i meg (den grå massen i hodet?) at dette ikke vil lede til videre god lesning, men cortex har ikke alltid hatt min respekt og får derfor ikke gjennomslagskraft denne gangen heller.
Kaffen er særdeles koselig, rolig og avslappet. Om noen ville kalle oss en trøtt gjeng så kanskje vedkommende ville ha rett. Men husk ordet kanskje...
Men hva har dette med sjokoladefindue å gjøre?Har eg lagt ut helt missvisende bilder for å forvirre?
På det spørsmålet er svaret nei. Eller muligvis et kanskje. (eg kunne jo bare fortalt om kvelden alene. det ovenfor er digresjoner)
Oppslukt av værets letthet og underlige evne til å skape døsighet, så bestemmer Nei og meg oss (mens vi sitter med de tomme kaffekoppene, kaffens andre to deltagere er dratt på trening) for å jobbe med oppgaver hos henne i kveld. Eg har kjøpt sjokolade, jordbær og banan, et utmerket triks for å få lov å komme på besøk. Hun skal støvsuge først, så eg setter meg på ub litt. Deretter følger de tidligere omtalte 20 min.
Det er noe eg må fortelle om Nei før eg går videre. Nei har bodd Paris. Hun har tatt opp i seg mye av kulturen derfra. Litt fri døgnrytme, løse avtaler og åpent hjem.
Og hun er glad i farger. Leiligheten er en liten frisone, med underlige "inka-bord" og tepper os puter i diverse flotte tekstiler. Et sted en lett kan trives og slappe av i. Eg trivs godt.
Etter noen forsøk på å jobbe, så er det endelig tid for å skjære opp frukt. Solen er borte, men terassen er fin og pyntet med litt telys. Da solen lokket frem sommerklærne viser det seg nå nødvendig å låne ullteppe og en herlig søt liten poncho til å ha over jakken. Godt ikkepakket med det vi har funnet er det tid for å sette på jazz og ta fatt på frukten.
det neste kvarteret kan beskrives med ett ord: nam!så er sjokoladen blitt for varm og stivner i bunn og vi spiser resten av frukten bare slik.
Om noe kan kalles nytelse, så dette å spise saftig frukt og se på stjernene med en mild bris i ansiktet og lyeden av rolige bygater i bakgrunnen.
Det er en liten hemmelighet med leiligheten til Nei.
Den har form av en stige som kan settes opp og klatres i.
Eg fekk se denne hemmeligheten, etter å ha vist mot og klatret opp. Opp, opp opp...
Opp på taket!Med utsikt over hele byen!
en mørk by, men ser en godt etter kjenner en igjen det blå lyset av Radisson... og langt der bak -andre siden av fjorden. Der er det mange lys. Hvem bor der?
så etter å ha utforsket denne delen av bygningen var det på tide å trekke innover og høre på intense meksikanske kvinner som synger og kjærlighet, sorg og "la Llorona" - en mystisk tragisk skikkelse....
....oppsummering: en riktig hyggelig kveld!
