- fra Alain de Bottons "Forsøk i kjærlighet"
Sunday, February 20, 2011
...
"Kanskje er det sant at vi ikke virkelig eksisterer før det er noen som ser oss, at vi ikke kan snakke skikkelig før det er noen som kan forstå det vi sier; vi er egentlig ikke helt i live før vi blir elsket."
Wednesday, October 27, 2010
Great Pacific Garbage Patch
Dagens oppgulp;
Eit nederlandsk arkitektfirma har ein stor visjon om å laga ei øy ut av det enorme arealet med søppel som flyt rundt uti Stillehavet. Det var inspirerande å lese, men mest av alt vart eg sjokkert over at dette søppelfeltet faktisk eksisterer og eg aldri hadde høyrt om det før. Kvifor er det ikkje på dagorden oftare, som noko slags grunnkunnskap om menneskeleg påverknad av miljøet?
Så høyrde eg eit invtervju med ein miljøengasjert fotograf ved navn Chris Jordn. Han har tatt interesante bilete av enorme mengdar avfall, men held no på med eit prosjekt om albatrossungar som døyr fordi dei vert mata med plastikk få det store avfallsfeltet i stilehavet der foreldrene er vandt med å finne mat.
http://www.chrisjordan.com/gallery/midway/#about
Dette er rørande bilete. Dei er vakre, men bodskapen er grusom.
I morges drepte eg ei spyfluge som surra rundt på rommet mitt og kjende glede over det. Inntil eg innsåg at eg kunne sluppe ho ut i staden eller berre latt ho være, ho var ikkje så ekstremt irriterande ei gong, va skulel eg med å drepa ho?
Men eg brydde meg ikkje, eg er visst tydelegvis eit menneske.
Ein annan ting med den fluga; Ho var stygg! Eg hadde ikkje gjort det same med ein leirfivel. Kvifor legg eg så mykkje meir verdi i dyr som er vakre enn dei som ikkje er det? På kva slags grunn respekterar me menneske eigentleg natura og dei andre levande vesen på vår jord, om me på nokon måte gjer det? Eg har forsøkt å diskutera dette. Dess meir eg diskuterar, dess meir inser eg kva slags ignorant monster eg, og mange med meg, framstår som frå ein utanforståandes perspektiv. Eg trur ikkje me kan fortsetta å forsvara vår noværande atferd i forhold til naturen særleg mykkje lengre, på fleire plan enn berre forsøpling...
Wednesday, June 30, 2010
Den engasjerte
Du
med vona, trua og stryke.
Augo glitrar og gneistrar
som stjerneskot
og eg hjelp det fram
står bada i ljoset
Ein augneblink
då er alt ljos
eg óg er ljos
er med
har skapt noko vidunderleg.
Mitt eige ljos brenn med og forsterkar!
Ditt ljos.
Men du veit det godt
det eg så skjønar
Alt dette ljoset er berre ditt eige
med vona, trua og stryke.
Augo glitrar og gneistrar
som stjerneskot
og eg hjelp det fram
står bada i ljoset
Ein augneblink
då er alt ljos
eg óg er ljos
er med
har skapt noko vidunderleg.
Mitt eige ljos brenn med og forsterkar!
Ditt ljos.
Men du veit det godt
det eg så skjønar
Alt dette ljoset er berre ditt eige
Sunday, March 21, 2010
Det store dilemmaet om hva man skal ta seg til på denne jorden den tiden man lever her
Med alle de mulighetene en har i verden i dag hva gjelder utdannelse og arbeidsfelt (hvertfall om man tilfeldigvis er oppvokst i Norge), så blir selektering og valg følgende et sentralt tema i ens tilværelse. "Hva skal jeg bli når jeg blir stor?" (overvektig? uhm... nei), er et spørmål mange stiller seg og det er nok de færreste som får en klar og tydelig åpenbaring til svar.
Men valg tar man likevel og preferanser og retninger kan man finne.
Det er nettopp i en slik prosess jeg har satt meg i nå i det siste. Jeg har etter et par år på univeristetet og et halvår på kunstfagskole insett at dess mer kunnskap man får om ulike muligheter, dess mer kan man betvile sine valg tatt i mangel på denne kunnskapen, og dermed fremstår tidligere valg som mindre attraktive. Dette er nok en prosess som kan fortsette i all fremtid, men i den (selvdefinert) unge alder jeg er i vil jeg tillate meg å kunne åpne opp mulighetsskrinet en gang til og se om det er noen andre skatter å finne enn dem jeg så sist gang jeg tittet inn.
Retningslinjene jeg til nå har kommet frem til er at det må være noe jeg blir glad av å drive med, og som kjennes nødvendig. Jeg må også innrømme at en viss status ikke er noe jeg frastøtes av. Skal det være, skal det være; og da skal det være oppslukende!
Det som gjør meg glad er å lage fine dingser. Men det i seg selv oppfyller ikke nødvendighetskriteriet. så la oss si at det å utforme noe fysisk og praktisk er givende. Så må det også være passe teoretisk for ikke å bli kjedelig. Jeg vil kunne begrunne hva jeg gjør og hvorfor. forståelse og problemløning gir meg også en positiv opplevelse.
Mer spesifikt, eller kategorisk, vil jeg studere noe visuelt. (Musikk er for eksempel ikke helt min ting, og det auditive har ikke på samme måte opptatt min interesse slik det visualle har, noe det ikke er noe i veien for at det kunne gjort under andre oppvektsforhold, vil jeg anta, det ble bare ikke slik og er ikke sik nå, so mer det sentrale.) Jeg kunne faktisk ønske at det fantes noe som heter "visuelle studier" som kombinerer ulike felt som omhandler det visuelle. Visuell persepsjon "hva skjer i øyet, hva skjer i hjernen, hvordan fngerer det der?", visuell utforming, kommuniskasjon, visuell kunst, både teori rundt og praktisk skaping av den. etc? jeg vet ikke. har ikke tenkt ferdig tanken ennå. Men denne utydelige skissen gir kanskje et hint om hva dette visuelle studiefeltet kan være.
Så, en tilfeldig dag (i dag faktisk) sitter jeg og ser gjennom sider på internettet, og så dukker det opp noe som sier "pling". "Noe slikt vil jeg tilbringe tiden min med å lage!" var andre tanke etter at jeg fikk lest ingressen (første tanke var "oh, wie cool!"). nedenfor er linken:
http://igendesign.wordpress.com/2010/03/08/igenworks-flow-public-light-for-the-third-world/
:) :) <3
Men valg tar man likevel og preferanser og retninger kan man finne.
Det er nettopp i en slik prosess jeg har satt meg i nå i det siste. Jeg har etter et par år på univeristetet og et halvår på kunstfagskole insett at dess mer kunnskap man får om ulike muligheter, dess mer kan man betvile sine valg tatt i mangel på denne kunnskapen, og dermed fremstår tidligere valg som mindre attraktive. Dette er nok en prosess som kan fortsette i all fremtid, men i den (selvdefinert) unge alder jeg er i vil jeg tillate meg å kunne åpne opp mulighetsskrinet en gang til og se om det er noen andre skatter å finne enn dem jeg så sist gang jeg tittet inn.
Retningslinjene jeg til nå har kommet frem til er at det må være noe jeg blir glad av å drive med, og som kjennes nødvendig. Jeg må også innrømme at en viss status ikke er noe jeg frastøtes av. Skal det være, skal det være; og da skal det være oppslukende!
Det som gjør meg glad er å lage fine dingser. Men det i seg selv oppfyller ikke nødvendighetskriteriet. så la oss si at det å utforme noe fysisk og praktisk er givende. Så må det også være passe teoretisk for ikke å bli kjedelig. Jeg vil kunne begrunne hva jeg gjør og hvorfor. forståelse og problemløning gir meg også en positiv opplevelse.
Mer spesifikt, eller kategorisk, vil jeg studere noe visuelt. (Musikk er for eksempel ikke helt min ting, og det auditive har ikke på samme måte opptatt min interesse slik det visualle har, noe det ikke er noe i veien for at det kunne gjort under andre oppvektsforhold, vil jeg anta, det ble bare ikke slik og er ikke sik nå, so mer det sentrale.) Jeg kunne faktisk ønske at det fantes noe som heter "visuelle studier" som kombinerer ulike felt som omhandler det visuelle. Visuell persepsjon "hva skjer i øyet, hva skjer i hjernen, hvordan fngerer det der?", visuell utforming, kommuniskasjon, visuell kunst, både teori rundt og praktisk skaping av den. etc? jeg vet ikke. har ikke tenkt ferdig tanken ennå. Men denne utydelige skissen gir kanskje et hint om hva dette visuelle studiefeltet kan være.
Så, en tilfeldig dag (i dag faktisk) sitter jeg og ser gjennom sider på internettet, og så dukker det opp noe som sier "pling". "Noe slikt vil jeg tilbringe tiden min med å lage!" var andre tanke etter at jeg fikk lest ingressen (første tanke var "oh, wie cool!"). nedenfor er linken:
http://igendesign.wordpress.com/2010/03/08/igenworks-flow-public-light-for-the-third-world/
:) :) <3
Monday, February 15, 2010
Wednesday, January 6, 2010
Saturday, December 26, 2009
Giftermål, frihet og slikt
Her vimser man rundt på denne kloden og danner seg bilder og skaper mening i det som ellers kan virke meget grovt, kaotisk eller bare forvirrende. Og så blir man plutselig undrende og så snur alt og man står igjen fullstendig forvirret.
Jeg må nok si at jeg har vært blandt dem som har likt meget godt definerte skiller på godt og ondt. Jeg liker klarthet og meningsfullhet.
Ta giftermål som eksempel. Dette har virket som det innlysende rette, givende og meningsfulle måten å leve livet sitt på. Alle andre gjør det jo. Om ikke, så kan en gå i kloster eller på annen måte ofre seg for noe mye bedre og viktigere enn en selv. Dermed blir singellivet så stort og skremmende. Hvert år tilbrakt i denne tilstanden er per overnevnte definifjon meningsløs og slik mindreverdig. Det er da logisk at man søker seg ut av denne tilstand så fort som mulig. (dette baserer seg på subjektivitet)
Så kommer tvilen. Man betrakter alle i samme alder som plutselig begynner å få seg mer og mer stabile forhold. Man husker fire åt tilbake da en betraktet de fire år eldre jentene gjøre det samme som vi gjør nå. Det er like magisk og naturlig og fantastisk hver gang. Forelskelse; kjærlighet; giftermål; tosomhet.
Helt utrolig!
Så får man høre at "det blir nok din tur en gang også" i det det kommer frem at ingenting i ens liv beveger seg i retning giftermål, eller noensinne har gjort det heller. Man aksepterer og tenker; "en gang, om noen år, i slutten av studietiden eller noe slikt, så dukker plutselig drømmemannen opp og da sier det BOOM-KRÆSJ og så er du gift før du vet ordet av det".
Det er jo det normale og man er jo normal, så man kommer jo til å gjøre det samme som de andre, om enn litt i ytterområdet av første standardavvik.
slik er det i hvertfall mulig å tenke. og jeg tror det godt kan ha mye i seg.
Men så er det jo denne nevnte tvilen da.
Hvorfor skal en gifte seg?
Har det noen mening i seg selv?
da har det mye å si hvem en er sammen med og sammenligner seg med. man oppdager nye livmåter og da er det ikke like innlysende at alt det "bra" er bra i og for seg selv, eller bare bra fordi det fyller en god funksjon som også kan fylles på andre måter. (men dette er jeg i skrivende stund for trøtt til å gå inn på)
Men dess flere som gjør det samme, dess mer automatisert virker det, og dess tydeligere komer spørsmålet frem som kdukker opp hver gang noe blir for tydelig regelbudet angivelig automatisert "HVORFOR?" -er jeg prdukt av mine gener og omgivelser... har jeg noen frihet? kan jeg i det minste til en viss grad styre hvilke omgivelser som skal påvirke meg? etc..
Et eksempel på slik bevisstgjøring av egen påvirkelighet er oppdagelsen av at samtlige av samme kjønn i et rom er kledd i akkurat samme klesstil. Eller slik en journalist i morgenbladet beskrev i en anmeldelse av en bok av Naomi Klein (nei, jeg husker ikke navnet hans nei.); han fikk en bittermorsom opplevelse da han var på konsert og oppdaget at lokalet var fullt av flere hundre menn helt like som han selv, og han da følte for å le og bare gå.
Ja, i forhold til gifrtermålet dukker så en rekke andre alternativer opp. Og med ett åpner et helt hav av muligheter seg. Om ikke giftermålet gir noen mening i seg selv, og en ikke har funnet noe som gir mening i seg selv, så kan en jo bare la være å bry seg om det som et stressmoment. Med ett blir en fri!
en må ikke innordne seg samfunnet. En kan bruke 13 år på å bare utdanne seg. En kan bruke videre år på å bo rundt i verden. en kan i grunnen gjøre det meste. en kan la seg selv forfalle, begynne å bruke alle penger på dop og flytte ut på gata om en vil det.
nå slutter dette å gi mening, så da slutter jeg her og lar konklusjonen vente til en annen gang.
Jeg må nok si at jeg har vært blandt dem som har likt meget godt definerte skiller på godt og ondt. Jeg liker klarthet og meningsfullhet.
Ta giftermål som eksempel. Dette har virket som det innlysende rette, givende og meningsfulle måten å leve livet sitt på. Alle andre gjør det jo. Om ikke, så kan en gå i kloster eller på annen måte ofre seg for noe mye bedre og viktigere enn en selv. Dermed blir singellivet så stort og skremmende. Hvert år tilbrakt i denne tilstanden er per overnevnte definifjon meningsløs og slik mindreverdig. Det er da logisk at man søker seg ut av denne tilstand så fort som mulig. (dette baserer seg på subjektivitet)
Så kommer tvilen. Man betrakter alle i samme alder som plutselig begynner å få seg mer og mer stabile forhold. Man husker fire åt tilbake da en betraktet de fire år eldre jentene gjøre det samme som vi gjør nå. Det er like magisk og naturlig og fantastisk hver gang. Forelskelse; kjærlighet; giftermål; tosomhet.
Helt utrolig!
Så får man høre at "det blir nok din tur en gang også" i det det kommer frem at ingenting i ens liv beveger seg i retning giftermål, eller noensinne har gjort det heller. Man aksepterer og tenker; "en gang, om noen år, i slutten av studietiden eller noe slikt, så dukker plutselig drømmemannen opp og da sier det BOOM-KRÆSJ og så er du gift før du vet ordet av det".
Det er jo det normale og man er jo normal, så man kommer jo til å gjøre det samme som de andre, om enn litt i ytterområdet av første standardavvik.
slik er det i hvertfall mulig å tenke. og jeg tror det godt kan ha mye i seg.
Men så er det jo denne nevnte tvilen da.
Hvorfor skal en gifte seg?
Har det noen mening i seg selv?
da har det mye å si hvem en er sammen med og sammenligner seg med. man oppdager nye livmåter og da er det ikke like innlysende at alt det "bra" er bra i og for seg selv, eller bare bra fordi det fyller en god funksjon som også kan fylles på andre måter. (men dette er jeg i skrivende stund for trøtt til å gå inn på)
Men dess flere som gjør det samme, dess mer automatisert virker det, og dess tydeligere komer spørsmålet frem som kdukker opp hver gang noe blir for tydelig regelbudet angivelig automatisert "HVORFOR?" -er jeg prdukt av mine gener og omgivelser... har jeg noen frihet? kan jeg i det minste til en viss grad styre hvilke omgivelser som skal påvirke meg? etc..
Et eksempel på slik bevisstgjøring av egen påvirkelighet er oppdagelsen av at samtlige av samme kjønn i et rom er kledd i akkurat samme klesstil. Eller slik en journalist i morgenbladet beskrev i en anmeldelse av en bok av Naomi Klein (nei, jeg husker ikke navnet hans nei.); han fikk en bittermorsom opplevelse da han var på konsert og oppdaget at lokalet var fullt av flere hundre menn helt like som han selv, og han da følte for å le og bare gå.
Ja, i forhold til gifrtermålet dukker så en rekke andre alternativer opp. Og med ett åpner et helt hav av muligheter seg. Om ikke giftermålet gir noen mening i seg selv, og en ikke har funnet noe som gir mening i seg selv, så kan en jo bare la være å bry seg om det som et stressmoment. Med ett blir en fri!
en må ikke innordne seg samfunnet. En kan bruke 13 år på å bare utdanne seg. En kan bruke videre år på å bo rundt i verden. en kan i grunnen gjøre det meste. en kan la seg selv forfalle, begynne å bruke alle penger på dop og flytte ut på gata om en vil det.
nå slutter dette å gi mening, så da slutter jeg her og lar konklusjonen vente til en annen gang.
Subscribe to:
Posts (Atom)