knapper

en liten observasjon om noe relativt uinterrresant og lite.

Jeg har i de siste årene observert at knapper, som brukes til å holde klær sammen, blir sydd på dårligere og dårligere. På fjorårets høstkåpe dinglet de på en tjukk trådsamling, bundet sammen av en svak knute, parate til å hoppe av; noe de også gjorde, og som medførte seg flere uønskede frysninger grunnet kalde vindpust.
På min nyere sommerbluse var de sydd på likedan, og også her var der en som hoppet de av, glad og fornøyd over sin frihet.
Det jeg synes er bekymringsverdig er at knappenes frihetskamp samtidig har medført en del uanstendighet, særlig da det ingjen er blitt på mote med knapper (i stedet for glidelås) i en del tynne, flagrende sommerkjoler. For å unngå blamering er det nå å anbefale å klippe av alle knappene på flere av de nyere klærne, og sy dem på igjen for hånd. Et slikt tidskrevende arbeide passer godt til grå søndager (som denne), om man ønsker noe å være misfornøyd over.
dette ønsket er desverre ikke alltid like sterkt...

Sommerfugler og edelstener

Ordet "allminnelig" skremmer meg.

Det er ett av de skumleste ordene jeg vet om.

Jeg misliker sterkt å bli satt i en boks. Liker i grunnen ikke selve prinsippet med å sette folk og ting i bokser og systemer, som gjør at en tror en skjønner seg på dem.

Det virker jo ofte som det går an. Det er det som skremmer meg mest.


Jeg gjør det også.

Setter ting i bokser.

Grupperer folk, og om de faller i boksen "allminnelig" så mister jeg interessen for dem.
Om jeg nå skal begynne på psykologi, så tror jeg kanskje jeg får enda bedre sorteringsbokser.
men innerst inne håper jeg på det motsatte.

Eller håper jeg får en egen boks til hvert enkelt menneske. ingen boks "allminnelig" (den er fornedrende!!)

da blir verden og menneskene interessante igjen:)

hver enkelt sjel er verdifull og spesiell og glitrer fra dypet.
å bli kjent med mennesket, møte det med kjærlighet, og etterhvert få skimt av denne edelstenen de gjømmer er ufattelig spennende.

Jeg har skimtet dem hos mine nære venner. De er utrolig lysende og vakre.
Kunne skrevet en liten avhandling om hvorfor vennene mine er så flotte mennesker, men det får vente til en annen anledning.

Dette er kanskje litt for drømmende for noen, men jeg liker verden slik.

Det er da også bedrøvelig at jeg lar min menneskefrykt hindre meg i å finne frem til andres unike skatt. Jeg setter dem i bokser istedenfor, og behandler dem deretter: holder avstand, og prøver å forhindre at de klarer å gjennomskue meg og plassere meg i en boks.
Hverfall ikke boksene "allminnelig" eller "outsider"

huff, så skummelt!

Oslo!

Ting forandrer seg hele tiden, d et er et tegn på at de lever. (ja, helt sant; det vil i grunnen si at denne bloggen har vært død i en måned -den er litt lei seg)
men nå skal den leve igjen, og skal ta igjen noen ting fra påsken bla. annet.

det som var denne post'ens mening var å informere om at det til høsten ikke blir København, men Oslo, så denne blogs nødvendighet er blitt litt utvannet. Men det bryr den seg ikke om.
Skal kjøre og se på leilighet i Oslo nå! scary... ting som kommer brått på er liksom litt skremmende.
men UTROLIG gildt også!
(går desverre glipp av hyttetur- det er det eneste dumme)
Det som gjør det hele så genialt er at min kjære kule helt av en storebror fyller året i dag. Han bor i oslo, så det betyr at eg får truffet han i morgen og gitt han en bursdagskake =)
jepp =) det e strålende greier!
GOD HELG!

Assisi

Det er tidlig morgen, men en del av familien Strassegger er allerde oppe og sniker seg ut av ordenshuset. Mursteinsveggene er nattavkjølte. Ute er solen på vei opp over åsen, men den har enda ikke rukket å sende noen stråler ned på den smale tomme gaten der de fem skikkelsene i samme øyeblikk møter den kjølige morgenluften.

De gamle middelalderhusene vil ikke slippe lyset igjennom. De står der, helt rolige, med underlige store jernbolter stikkende ut av fasaden. Det likner en type anker. Deres mening er å beskytte husene mot jordskjelvskatastrofer, som den som rammet byen noen år tidligere. Husene som hadde anker stukket gjennom seg overlevde. Resten er nok blitt restauret, for det er ingen ruiner og heller ingen nybygg å skimte i mellom husrekkene.

I gatene virker det som om tiden har stått stille. Foruten sine egne skikkelser og noen små biler er der ikke mye som hindrer familiens medlemmer i å se for seg byens liv i middelalderens glanstid. Den gang byens helt ble født i et av de store rikmannshusene. Den gang han vraket alt han hadde fått for å leve etter evangeliet. Konkret. Kompromissløst. Nå lever byen som et minne om han; det er ingen i denne lille by som ikke har et forhold til Fransiskus.
Skrittene på brosteienen øker i frekvens. En titt på klokken har fortalt dem at tiden fremdeles eksisterer og at de atter en gang har latt være å berekne den i overmål.

Bevegelse og den friske luften vekker opp sansene. Det dufter vår. I europeisk forstand. En eller annen plante og blomsterduft hyller seg rundt dem, knuppene er allerede sprunget.

Etter å ha skiftet gate, gått under byporter, forbi kirker og igjennom en park er de endelig utenfor byen. Den tårner seg lav, men majestetisk opp bak deres rygger. Forran dem åpner det umbriske landskapet seg. Det hever seg noen disige åser i det fjerne, og resten er flatt, med elver og enger, og små rester av skog. I den ene retningen kan de skimte husmassen som danner den litt større byen Perugia, ved foten av åsen de står på ligger flere landsbyer strødd omkring.

De tar av på grusveien som er skiltet "San Damiano". Det er dit de skal. I dag er det "Laudes", morgenbønn, slik den er blitt holdt i den lille kirken fast i over 800 år, etter en enda eldre tradisjon, i vår tid beholdt hovedsakelig i klostrene.

Grusveien er dem kjent nå, med olivenlundene på begge sider. Oliventrærne svinger seg rundt som i en dans. To og to står de, parvis og viser sine elegante bevegelser. Noen er ekstravagante, andre mer moderate, mens noen har blitt så intime at de er vokst i hverandre. Bladene skimrer sølvaktig over de mørke, grove stammene, og det er som en kan høre musiken de danser til. Fuglene kvitrer ivrig og hilser oss god morgen. Det var her Fransiskus skrev sin solsang, en hyllest til Guds skaperverk. Det kan en forstå.

Med raske skritt og synkende stemmeleie nærmer fem skikkelser seg klostermurene, i hvilke kirken er bygget inn i. De blir andektige.
I etterkant ble det denne morgenbønnen med påfølgende messe som printet seg inn som høydepunktet for hele turen. Hverken Roma eller Firenze, eller Assisis store trelags domkirke kunne gjøre større inntrykk.

Sjøløva, elefanten og flodhesten

=)
sitter i bilen og venter på at ida kommer ut med ferskvannsforsyninger
farris og appelsinjuice
det kribler i magen...
tusen sommerfugler har slått seg ned
ansiktsmuskulaturen styrer seg selv
munnvikene trekkes oppover og danner et litt fourndret, men lykkelig lite smil
følelsen ligner på forelskelse
den er intens
bare uten den negative usikkerheten
-brettet har ingen stemme, ingen egen vilje, og vil ikke avvise
havet går ikke bort, eller sier det er opptatt med noe annet

noen av områdets proffe surfere har gitt melding om gode forhold,
og herlig blå, skyfri himmel!
jeg merker gleden sprenge seg fram!
WOHOOOO!!!!!
et hyl farer ut av bilen mens vi kjører ut fra parkeringsplassen og inn i sandvedkrysset
alle tre ler og vet ikke helt hva vi skal føle.
vi skal møte vår store kjærlighet igjen!=)
DET ER KLAR FOR ÅRETS FØRSTE SURF!
tanken er nesten uvirkelig -det er så lenge siden oktober...
en hel, forblåst, kald vintrer imellom.

Solen står lavt på himmelen i det vi ankommer og begynner med det uhyre stresset det innebærer å få på seg en 7mm neophren-drakt

Vi klarar ikke holde latteren tilbake i det vi trør uti det iskalde vannet

hodet ender under vann etter mitt første misslykkede førsøk så å reise meg og smerten går helt inn til riggbena

men bare i ett sekund

så er det å kjempe seg ut igjen=)

LYKKE!

Hjertet roper ut en takk for de fantastiske jær-strendene!

BLOG!

Dette hadde eg aldri trudd om meg sjølv!
-at eg skulle oppretta ein blog altså...

eg har jo kjent til blogging i kor mange år nå? ein del...
vurdera å opprette blog for fleire år si, men det verka så uhyggjeleg at kven som helst kunne gå inn og lesa det eg hadde skreve.(det er jo framleis uhyggjeleg)
det ville eg ikkje.
Prinsippsak!
EG SKULLE ALDRI OPPRETTA BLOG!
det er ein for upersonleg måte å kommunisera på. likar ikkje å skriva brev eller snakka i telefonen heller. eller snakka til større forsamlingar (f.eks. 4stk). Her er det augekontakt og full oppmerksomhet som gjelder!
MEN ting endrar seg! Eg har jo lese bloggane til mine kjære søte venninner, og si hausten funne ut at blog var ein (utruleg nok) god måte å halda kontakt på. særleg medan nokre av dei er bortreist. (eg er heilt elendig til å halda kontakt)
((Det er igrunnen berre einvegskontakt, si eg aldri tørr/gidder å kommentere innlegga deira, men det er mykje interersant dere skriv, og det takkar eg for=) (dykk må vita at eg set pris på det) ))
No:
Si eg sjølv mest sannsyleg skal reisa bort frå hausten av, så fann eg det rimeleg å oppretta ein blog der dei som vil kan få greie på litt av det som skjer i mitt liv. garanterar ingenting...

(om du ut frå mi igrunnen negative innstilling til dette har fatta misstanke om at denne bloggen kan verta noko lite oppdatert, og litt upersonleg, så vil eg ikkje utelukka at du har heilt rett!)
men eg vonar på det beste! kven veit kva som vil skje?=)

takk for din oppmerksomhet!