http://implicit.harvard.edu/implicit/
tester visst ubevisste holdninger....litt skummelt i grunnen, om en aksepterer tolkningen.....
Tuesday, April 1, 2008
Tuesday, March 25, 2008
Il primo baccio
"Det første kyss"
enda mer amor og psyche.
Psyche betyr sommerfugl, er ikke det vakkert?
For dem som kjenner til filmatiseringen av "Hvitebjørn kong Valemon", så bygger den historien seg på den greske myten. Hun forelsker seg, men får ikke se hans ansikt, og når hun ikke klarer å styre nysgjerrrigheten må han forlate henne, mens hun må kjempe lenge før hun blir tatt opp hos gudene og får ham igjen.
For dem som kjenner til filmatiseringen av "Hvitebjørn kong Valemon", så bygger den historien seg på den greske myten. Hun forelsker seg, men får ikke se hans ansikt, og når hun ikke klarer å styre nysgjerrrigheten må han forlate henne, mens hun må kjempe lenge før hun blir tatt opp hos gudene og får ham igjen.
Friday, March 21, 2008
Amor og Psyche
Denne nydelige skulpturen (av Canova, står i Louvre) må være noe av det vakreste eg har sett, så eg følte for å poste noe i forbindelse med den. (den er laget av lys, sart marmor, og står i et gyllendt lys, noe som ikke helt tydelig kommer fram overnfor)Fritt etter en artikkel i tidskriftet impuls sin utgave om sjel som jeg leste nå i påsken.
Kjærligheten og sjelen er uløselig knyttet sammen.
(Dette gjelder den europeiske sjelen, eller den europeiske kulturs syn på sjelen.)
Saken er den: Sjelen er ikke noe som påvirker kjærligheten eller blir påvirket av den, men ellers i sitt hovedvesen er uavhengig kjærligheten. derimot:
Sjelen er selve spennigen mellom de ulike former for kjærlighet.
For å skjønne dette må en forstå skille som blir trukket mellom ulike typer kjærlighet. Det finnes kjærlighet på flere nivåer. En har sexus, dòd, eros og agape. Sexus og eros er fra den greske filosofien, dòd fra det hebraiske og agape er kristent.
Sexus er fysisk, kroppslig kjærlighet. Den kjenner ingen annen, det er intet "du", bare et jeg som blir tilfredstilt. I seg selv, alene, fungerer den ikke. Den ender lett i vold.
Det neste stadiet er dòd. Dòd henspeiler til den kjærlighet som blir beskrevet i Høysangen. Det
er en sterk fascinasjon og fullstendig hengivning til den andre, til "du". En intens kjærlighet mellom brudgommen og bruden. Det er bare de to, ikke noe annet. For å forstå det bedre kan en tenke på den oppslukende kjærligheten mellom Romeo og julie som de fleste kjenner.
Eros er hodets kjærlighet. Den er mer abstrakt og omhandler ikke ett spesifikt objekt, men mer en slags tanke på kjærlighet. Den kunne derfor like gjerne være mellom mann og mann eller kvinne og kvinne enn mann og kvinne, i motsetning til dòd.
Agape er den gudommelige kjærlighet. Kjærligheten fra Gud, som er uforståelig og som vi fra grunnen søker og drages mot. Dette er kjærlighet fra den store Gud, fra skaperen, den største, han som står bak alt som er til. Derfor er denne kjærligheten så uforståelig at den kan forklares på noen få linjer her.
Det som driver oss er spenningen mellom disse typene kjærlighet. Sexus og eros blir sett på som typiske for mannen, og han dras mellom dem. Dòd er mer kvinnelig og hjelper å forsone stridighetene hos mannen. Dòd er likevel bare opptatt av den ene annen, og ikke av noe større, og slik kan eros hjelpe å føre dòd nærmere streben etter agape. Agape er det øverste og høyeste å strebe etter.
I spenningen mellom disse ulike typene kjælighet eksisterer alstå menneskesjelen, psyke, som en sart sommerfugl.
Eg har ikkje peiling på dette feltet selv, men eg syntes det var møje interessant som ble sagt i artikkelen, og så håpe eg eg fekk gjengitt noe, selv om eg pleier å være dårlig til det.
jaja...
så er i det minste bloggen litt fyldigere en før=) merker jo at den ikke helt har tjent sin hensikt og mangler rapporter fra studietiden, hvertfall fra november, og egentlig før. men liker fortsatt å studere:)
Friday, November 9, 2007
Thursday, November 8, 2007
...and research shows its important to verbalize ones experiences...
september, oktober, november...
Jeg merker at denne bloggen ikke helt har oppfylt sin funksjon. I stedet for jevnlige (i det minste månedlige) opppdateringer fra en nyklekket students liv, så er her det bare kommet til støvfnugg og englebæsj (det som er i øyekroken når en våkner).
Men jeg kan bekrefte at Anna lever enda, og hun driver med det alle forventer at hun driver med: hun studerer.
I dag har hun brukt hele dagen på å stå opp og til slutt tvinge seg på treningssenter (som hun fort kom bort fra), komme hjem igjen (og dusje), vurdere å dra på blindern og lese, for så å komme frem til at hun da vil sløse alt for lang tid på reising, og i stedet begynne å sortere alle notatene fra forelesningene denne høsten, printe ut ett par notater hun har tatt på laptop'en, og ti slutt lage seg mat og se nrk-serier på nettet (med den utrolig søte, vakre, gode og svært værdsatte veninnen Silje). Dette kan virke noe underlig med tanke på at det er rett over to uker til eksamen, men det må ikke forveksles med tegn på selvsikkerhet; Tvert om er det et tegn på underliggende stress som studenten ikke vil tilstå og som fører til matthet og likegyldighet. Til seg selv forteller hun at om hun bare gjør sitt beste, jobber jevnt, hardt og trutt, så er det ikke mer hun KAN gjøre, og dermed er det heller ingen hensikt i å stresse.
Svada! ...men det erkjenner hun heldigvis ikke.
Så resultatet er at stresset omformer seg til generell anspenthet, irritabilitet overfor alt og alle som ikke viser den åpenhet og positivitet hun søker, og en spesielt sterk trang til forandring. Hun vil at noe skal skje! hva som helst!
..nei, det var også en overdrivelse. Hun ønsker å treffe nye mennesker, spennende mennesker, som kan vise henne verden fra en litt annen side, eller som vil ta imot henne, se henne, vise henne nye sider ved tilværelsen, eller helst, noen som vili åpne seg for henne, og la henne så bli kjent med DEM, med noe dypere, noe som kan gi grunnlag for dypere vennskap.
Joda, denne illusjionen erkjenner hun faktisk selv. Trist nok, og hun reagerer deretter. Det er ikke nye mennesker hun behøver å møte. Hun må bare møte de menneskene, og gode vennene hun har rundt seg nå, allerede. Men det er noe i henne som stenger henne inne i seg selv, og som ikke vil la seg åpne for andre mennesker. Det er en liten politibikkje i henne som sier at for negative tanker, dem må man holde for seg selv. En må aldri innlate seg i intens klaging. Denne loven blir strengt overholdt, og det skaper også harmoni og indre balanse. Men på den bekostning at når en annen begynner å klage intensivt, eller ofte og innpåtrengende, så reagerer hun enten med å ønske å løse problemet, eller om ikke det går (da den andre personen gjerne snakker om noe som ikke angår henne direkte) eller hun ikke finner klagingen på sin rette plass, så forsøker hun å får den andre til å se på situasjonene på en annen måte, diskuterer gjerne den andres syn på livet. Det er en forsvarsmekanisme. Hun orker ikke for mye negativitet, så da forsøker hun å se om det går ann å vri det negative til noe positiv, eller om det på en eller annen måte går ann å snakke om det uten de sterke følelsene. Ofte arbeider hun da bare indirekte, ved at hun ser bort og virker distrahert.
...med den (for vennskapet) fatale konsekvensen at den andre ikke føler seg sett og hørt. Og det er sant, hun nedverdiger på den måten den andre. Det er som hun ikke tar den andre på alvor. Hun tar ikke den andre på alvor. Hun gjør nesten narr av den andre personens følelser, bare fordi de ikke lever opp til det bildet hun selv har dannet seg av hva som er betydingesfulle følelser. Hun vet det er feil, hun gjør det ikke ofte, men hun klarer til tider ikke å styre seg, og da skjer det, og hun vet det og vet det ikke.
Dette er ikke lett å ta inn over seg.
Om du nå har lest alt dette, så vil du kanskje skjønne at det hun egentlig ønsker, er å få seg kjæreste, eller ett eller annet som i eventyrene garanterer lykke.
(beskrivingsmåten overnfor er negativt ladet, og det må jeg beklage. Meningen var bare å få skrevet det ned (rett frem, uten affekt) og få det ut av systemet, slik at jeg kan se tilbake på det og le av det, eller bare legge det bort. Ærlighet er herlig. Så jeg står for dette. Men om du har lest så langt og mener dette var upassende å bruke dette mediumet -en blogg- til, eller du kan gi meg en ny infallsvinkel på bloggingen, så gi tilbakemelding. Uansett, så tror jeg snart jeg kommer til å skrive et innlegg som går imot dette synet og heller fortelle om hvor bra Anna har det og alt hun mestrer ...hehe...det blir morsomt)
(og så er det nok en del saker og folk som hører til å få sitt eget inlegg, så da håper jeg det ikker er tre måneder til neste gang)
=) takk (=
Jeg merker at denne bloggen ikke helt har oppfylt sin funksjon. I stedet for jevnlige (i det minste månedlige) opppdateringer fra en nyklekket students liv, så er her det bare kommet til støvfnugg og englebæsj (det som er i øyekroken når en våkner).
Men jeg kan bekrefte at Anna lever enda, og hun driver med det alle forventer at hun driver med: hun studerer.
I dag har hun brukt hele dagen på å stå opp og til slutt tvinge seg på treningssenter (som hun fort kom bort fra), komme hjem igjen (og dusje), vurdere å dra på blindern og lese, for så å komme frem til at hun da vil sløse alt for lang tid på reising, og i stedet begynne å sortere alle notatene fra forelesningene denne høsten, printe ut ett par notater hun har tatt på laptop'en, og ti slutt lage seg mat og se nrk-serier på nettet (med den utrolig søte, vakre, gode og svært værdsatte veninnen Silje). Dette kan virke noe underlig med tanke på at det er rett over to uker til eksamen, men det må ikke forveksles med tegn på selvsikkerhet; Tvert om er det et tegn på underliggende stress som studenten ikke vil tilstå og som fører til matthet og likegyldighet. Til seg selv forteller hun at om hun bare gjør sitt beste, jobber jevnt, hardt og trutt, så er det ikke mer hun KAN gjøre, og dermed er det heller ingen hensikt i å stresse.
Svada! ...men det erkjenner hun heldigvis ikke.
Så resultatet er at stresset omformer seg til generell anspenthet, irritabilitet overfor alt og alle som ikke viser den åpenhet og positivitet hun søker, og en spesielt sterk trang til forandring. Hun vil at noe skal skje! hva som helst!
..nei, det var også en overdrivelse. Hun ønsker å treffe nye mennesker, spennende mennesker, som kan vise henne verden fra en litt annen side, eller som vil ta imot henne, se henne, vise henne nye sider ved tilværelsen, eller helst, noen som vili åpne seg for henne, og la henne så bli kjent med DEM, med noe dypere, noe som kan gi grunnlag for dypere vennskap.
Joda, denne illusjionen erkjenner hun faktisk selv. Trist nok, og hun reagerer deretter. Det er ikke nye mennesker hun behøver å møte. Hun må bare møte de menneskene, og gode vennene hun har rundt seg nå, allerede. Men det er noe i henne som stenger henne inne i seg selv, og som ikke vil la seg åpne for andre mennesker. Det er en liten politibikkje i henne som sier at for negative tanker, dem må man holde for seg selv. En må aldri innlate seg i intens klaging. Denne loven blir strengt overholdt, og det skaper også harmoni og indre balanse. Men på den bekostning at når en annen begynner å klage intensivt, eller ofte og innpåtrengende, så reagerer hun enten med å ønske å løse problemet, eller om ikke det går (da den andre personen gjerne snakker om noe som ikke angår henne direkte) eller hun ikke finner klagingen på sin rette plass, så forsøker hun å får den andre til å se på situasjonene på en annen måte, diskuterer gjerne den andres syn på livet. Det er en forsvarsmekanisme. Hun orker ikke for mye negativitet, så da forsøker hun å se om det går ann å vri det negative til noe positiv, eller om det på en eller annen måte går ann å snakke om det uten de sterke følelsene. Ofte arbeider hun da bare indirekte, ved at hun ser bort og virker distrahert.
...med den (for vennskapet) fatale konsekvensen at den andre ikke føler seg sett og hørt. Og det er sant, hun nedverdiger på den måten den andre. Det er som hun ikke tar den andre på alvor. Hun tar ikke den andre på alvor. Hun gjør nesten narr av den andre personens følelser, bare fordi de ikke lever opp til det bildet hun selv har dannet seg av hva som er betydingesfulle følelser. Hun vet det er feil, hun gjør det ikke ofte, men hun klarer til tider ikke å styre seg, og da skjer det, og hun vet det og vet det ikke.
Dette er ikke lett å ta inn over seg.
Om du nå har lest alt dette, så vil du kanskje skjønne at det hun egentlig ønsker, er å få seg kjæreste, eller ett eller annet som i eventyrene garanterer lykke.
(beskrivingsmåten overnfor er negativt ladet, og det må jeg beklage. Meningen var bare å få skrevet det ned (rett frem, uten affekt) og få det ut av systemet, slik at jeg kan se tilbake på det og le av det, eller bare legge det bort. Ærlighet er herlig. Så jeg står for dette. Men om du har lest så langt og mener dette var upassende å bruke dette mediumet -en blogg- til, eller du kan gi meg en ny infallsvinkel på bloggingen, så gi tilbakemelding. Uansett, så tror jeg snart jeg kommer til å skrive et innlegg som går imot dette synet og heller fortelle om hvor bra Anna har det og alt hun mestrer ...hehe...det blir morsomt)
(og så er det nok en del saker og folk som hører til å få sitt eget inlegg, så da håper jeg det ikker er tre måneder til neste gang)
=) takk (=
Wednesday, August 22, 2007
St.Rosa
23.august er den hellige Rosas dag.
så nå lærte jeg noe nytt!
jeg har to helgennavn:)
så det var dagens info
(bearbeidelse av første uka i Oslo vil påfølge senere)
Subscribe to:
Posts (Atom)