C H I L E B L O G

Kjære venar og familie, og de alle, om det er nokon andre, eg byrjar vidt.

Denne bloggen vart oppretta med tanke på ei reise som aldri fann stad, og kom dirfor aldri til sin rett.
No skal eg prøva å retta litt på det ved å la den fortelja om reisa som no finn stad: eit år utveksling i Santiago, Chile.

Forma eg for tida pønsker på er reisebrevet. Eg har ingen intensjonar om å følga nokre høge kvalitetskrav og sjangerreglar, berre henvenda meg til dykk eg trur er kjentfolk.
Grunna innspurt på fyrste semester vert dette fyrste innlegget særdeles kort. Men de er informert om intensjonen. Eg driv og studerar arkitetkur her. Eg får ikkje ta andre fag enn dei på arkitektur, design eller urbanismelinja, og har difor minst like mykje å gjera som i Oslo. Den store danningsreisa er det ikkje. Søramerikansk kultur og politikk, kunstfag og livet ellers i Santiago er ikkje noko eg får inn i andre formar enn små drypp. Mykje er ved det vandte, som skjermen på mac-en min, AutoCAD, Illustrator, musearm, sur mage og mengder med yoghurt, sjokolade og te. Å presentera kvar veke er nytt. Å presentera på spansk også. Å ha havna i klasse med alle chilenarane som fekk toppkarakter sist semester set lista litt høgt. Men artig er det óg.

Eg har lært meg å laga modell i heiltre og hogga ut skråflater med hammer og meisel. Eukalyptus er eit ganske hardt tre å jobba med, chilenske rauli, ei type bøk, eller liksom-bøk, er enklare og resultatet blir fint. Det er eit raudt tre, litt som svartor, berre endå sterkare raudt. Furua her nede er billig og simpel, og så grov og mjuk at presisjon er vanskeleg.

Eukalyptus

Rauli

Furu (Pino)

Verket eg har laga model av er ikkje eit eige påfunn men ei modelering av eit tidlegare eksisterande bygg skapt av skulen i Valparaiso. Dei har ei tomt ved kysten ved Ritoque der dei har skapt ein liten arkitekturbygd "Ciudad Abierta" der dei fritt eksperimenterar med ny arkitektur tilpassa de søramerikanske kontinentet. I 1993 teikna og bygga skulen, lærarar og elever i samarbeid, ein stor hall til å samla dei 400 personane på skulen. Dette var "Casa de los Nombres" (namnas hus).

For tida er utfordringa mi å ta utgangspunkt i dette verket for å laga ein ny hall, i eit nytt terreng.
Men i går dro eg på bingo. Bingo bailable = hipsterbingo.

La oss bygge verden på ny!

Hvilken større opptimisme kan man ha, og hvor mer meningsfullt kan man få det, enn å endre verden og bygge den opp på ny; i forbedret utgave?

Hvilket større hovmod kan man ha en troen på at det er mulig?

[endå eit oppgulp frå endå djupare ned i  utkastsarkivet. Eit utrop frå ein nybakt arkitektstudent. Sannsynlegvis også ein kommentar til ein altfor ivrig talar som ville fortella om kva me driv me i arkitektverda. Kan driva med. Moglegvis ikkje ein talar ei gong, men ei bok, som eg allereie, tre år etter, har gløymd. Det kan forsåvidt ha vore ein TED-talks også. Det hadde vore stilen til dette forumet. Ekstrem optimisme. Meining i livet og tru på framtida. Uunnverleg og hovmodig.]
[...tenker eg meg meir om kan det ha vore ein ledar for ei byggjebedrift også. Dei snakker typisk slik, i det minste om dei har eit "nytt" produkt å selja...]

Strå halm og andre grastyper

Kva er det med stråmenn?

Gamle klesplagg; ei bukse, ei skjorte og gjerne ein hatt. Dei er stappa fulle av gylne og velduftande etterlevningar etter sist kornhaust og så satt på ein stokk utpå det jordarealet ein har dyrka. Han skal verna det ein dyrkar frå menneskeskye men matglade vesener, slike som går igjen i segn og eventyr.

Og så står han der. Skyggen kan forvekslas med den til ein mann.

Bilde frå The Guardian.

[kommentar 2013: Eg skreiv dette inlegget i 2011, byrja kanskje før. Då eg fann ut at bloggen no atter kunne gjenopplivast, kom eg til å sjå alle dei upubliserte innlegga. Eg takkar høgre makter for at ikkje alle vart publisert. Men dette innlegget her kan få kome fram i dagens lys, om enn berre som eit minne om ein av dei fyrste forsøka på å gjenvinna nynorskbruken...]

Kva er grunnlaget for sikkar viten?
Korleis kan ein tileigna seg kunnskap om verda?
Og særleg viktig: Korleis kan ein gjennomskua det regelmessige, reglane som ligg til grunn?

Eg har problem med å setja meg inn i og skjøna korleis det må opplevast å innsjå at ein ikkje kan stola på sanseinntrykka sine og må spørja andre om det ein opplever er verkeleg. Korleis det er å gå inn i ei psykose og mista kontakten med "røynda", verda slik dei fleste opplevar ho. Eller berre det å ha ei lita ufarleg endring i korleis hjernen er kobla og prosesserar sanseintrykk som kan føra til tilstanden der sansane blandast, slik at f.eks. alle bokstavar får kvar sin farge, same om alle er trykte i svart. Tilstanden, som heiter synestesi, er ikkje altfor sjeldan og er stort sett ikkje til bry i dagleglivet. Men den tilleggsopplevinga ein synestetiker har er jamvel like lite verkeleg. Mystikarar og kunstelskarar i byrjinga av det 20. århundre trudde nok det hadde ei større tyding, at synestesien gjer tilgong til større sanninger, men det passer ikkje med vitskapen.  Navn har ikkje nokon fysisk smak. Ikkje etter biokjemien og smakløkanes lovar. Svart blekk reflekterar ikkje lys i andre bølgelengder, sjølv om strekane er forma som meiningsbærande bokstavar. Hos nokre få vaksne, men moglegvis dei fleste barn, fortel sansane noko anna en dei fysiske eigenskapane.
Me har alle vore barn. Likevel stolar me på sansane våre. 

Når me så søkar å finna lovar om det regelmessige i andre samanhengar, korleis kan me då vera sikre på at me har sett (eller sansa) rett? Det viktigaste er kunnskapen til å kunna skilja ulike inntrykk frå kvarandre og kunne skilja det opprinnelege frå tilleggsfenomenet. Vitskapen har sine metodar, men dei er ikkje særleg brukandes i dagleglivet til den einskilde. Særleg i dette andre feltet av sosialt samspel så er det vanskeleg å skjøna kva som er kva. Korleis skilja ein gest frå ein annan, når det gjeld eit så lite oversiktleg felt? Nokon tar det, andre ikkje. Me treng å ordna ting i system. eller finna ein norm. Og denne norma vert "folk flest" eller "det normale", som så vert samstilt med det rette g det faktiske. Ein puttar alle ulike inntrykk inn i denne boksen, kutter bort alle bein og armar som stikk utanfor, for å sjå kva som til slutt kryp ut;  eit lite monster av "normalitet".  Ein kan  ikkje unngå å forholda seg til dette vesenet, om ein vel å omfavna det som ein gud eller ein djevel som skal settast på prøve for kvar pris, eller ein berre har det som ein målestokk og utgangspunkt for å dømma a og b.

Desse små monstra kan nokra gongar voksa seg store og betydningsfulle og oppta meir og meir plass og berre framheva sin eigen ufeilbarhet. Då sluttar dei gjerne å endra seg, og så er dei satte, lamma, urørlege.

Så kjem uttalelser som "folk flest er slik og slik". Då kan dei rakkast ned på for å gje underbyga eigne vurderingar. Jakka er stappa, hatten er satt på og ein sit der med ein truande stor stråmann. Stråmannen kan ein hakka laus på og gjæra opprør mot. Ein kan bygga ein visjon om å riva ned eller omvenda ein stråmann. Eit mål i livet kan vera å skilja seg frå stråmannen, vera annleis. Dette målet er jo i seg sjølv ikkje gale, då ein kan gje stråmannen alle dei eigenskapane som ein ikkje likar, og streba etter å forbetre seg sjølv. Men det finnest ikkje noko anna menneske eller gruppe av menneske som har alle desse eigenskapane. Stråmannen er likevel ein stråmann.

Eg har mange stråmenn. Oppdagar dei sakte men sikkert. Det er lett å ignorera dei, men om ein ikkje har gått igjennom og gredd ut dei værste på ei stund så kan dei samla seg og voksa seg så store at dei vært kalla vrangforestillingar og fjernar ein frå røynda, ein kan enda med å værte offisielt røynds-avikande og lagt inn og gjeve medisinar. Men det skal ofte meir til enn manglande luking for å koma så langt og eg vonar mine uvanar aldri tek meg ut på slike ferder.

Men stråmennene mine er der.

Eg vært glad i folk eg kan dela stråmenn med.
Eg kjenn meg veik og dum saman med dei som påpekar at det er stråmenn, ikkje anna.
Ting eg ikkje skjønar kan eg laga stråmenn av.

Eit eksempel: Eg skjønar ikkje meininga med kunst og kunstnarliv.
Difor lagar eg ein stor stråmann av folk som ikkje likar kunst og forsøker verna om kunsten ved å bekjempa denne uvitande ignorante stråmannen. Store forfattarar vært ikkje forstått av "folk flest", og deira yrke ikkje tillagt noko verdi. Men dei har eksistert til alle tidar og det me menneske er stoltast over er jo vår kunst og kultur. Det er "meiningslausa" som er det minst meiningslause. Men om eg kan grungje synspunkta mine på ein ven måte eller ikkje, det gjer meg ikkje grunn til å omskapa andre menneske i bilde av stråmannen og så næra irritasjon, ja til og med forakt og agresjon, mot dei. Berre fordi eg ikkje har emna til å skapa sikker kunnskap sjølv.

Fundamental selvforakt

Etter noko veging for og imot er eg komen fram til at det å skriva om eit teaterstykke er eit heilt adekvat tema for å bryte blogge-stilla. No skal eg ikkje garantera at det kjem meir etter dette; no er no, og vaner endrar seg sakte. Men om opplevinga mi i kveld skulle påverka meg i noka grad, er det, av slike infløkte personlege årsakar som er for sammansatte til å kome inn på, nettopp til blogging ho inspirerar.

Eg nett komen inn døra frå det kalde regnværet, og det som har hendt "der ute", uti verda, er dette; eg har vært på Det Norske Teater og sett "Fundamentalisten".

Det var eit verkeleg bra stykke!

Eg har ikkje gåva å skriva om det på ein måte som rettferdiggjer det, så eg vil i alle høve anbefala deg å sjå det sjølv.

Det eg kan sei, sidan det er slik teateret sjølv skildrar det, er at det handlar om ein liberal prest og ei kvinne han kjenner frå tidlegare som er komen inn i ein fundamentalistisk menighet. Han forsøker å redde ho frå å mista seg sjølv til fundamentalismen. Ho forsøker frelse han, og få han frå satans vegar.

Spørsmåla som vært tekne opp og stilla omhandlar, slik eg ser det, sanningas natur, kvifor ein vil eiga sanninga som si, om det å væra seg sjølv og sann mot seg sjølv, om kor mykje eit menneske kan gjere for å rykka opp eit anna, om kva som er fundamentet eit menneske har, og også om kva det vil seia å kunne gje seg til nokon annan.

Om ein aldri har kjent seg heilt som seg sjølv, korleis kan ein då væra seg sjølv, og la nok on andre bli kjent med ein?

Nei, det er eit vidare stykke enn dette, og den som ser det finn sin eigen tematikk ein legg vekt på. Det er i alle høve verdt å sjå. Hovudpersonen er strålande spelt!

No er teen i min kopp drukke opp. Eg trykker post for ikkje å redigera innlegget heile natta og så ikkje publisera det i det allikevel, for då vil bloggefrekvensen i alle fall ikkje betre seg...

...

"Kanskje er det sant at vi ikke virkelig eksisterer før det er noen som ser oss, at vi ikke kan snakke skikkelig før det er noen som kan forstå det vi sier; vi er egentlig ikke helt i live før vi blir elsket."

- fra Alain de Bottons "Forsøk i kjærlighet"

Great Pacific Garbage Patch

Dagens oppgulp;

Eit nederlandsk arkitektfirma har ein stor visjon om å laga ei øy ut av det enorme arealet med søppel som flyt rundt uti Stillehavet. Det var inspirerande å lese, men mest av alt vart eg sjokkert over at dette søppelfeltet faktisk eksisterer og eg aldri hadde høyrt om det før. Kvifor er det ikkje på dagorden oftare, som noko slags grunnkunnskap om menneskeleg påverknad av miljøet?

http://www.abcnyheter.no/nyheter/teknologi/100814/vil-lage-ferieoy-av-soppel

Så høyrde eg eit invtervju med ein miljøengasjert fotograf ved navn Chris Jordn. Han har tatt interesante bilete av enorme mengdar avfall, men held no på med eit prosjekt om albatrossungar som døyr fordi dei vert mata med plastikk få det store avfallsfeltet i stilehavet der foreldrene er vandt med å finne mat.

http://www.chrisjordan.com/gallery/midway/#about

Dette er rørande bilete. Dei er vakre, men bodskapen er grusom.

I morges drepte eg ei spyfluge som surra rundt på rommet mitt og kjende glede over det. Inntil eg innsåg at eg kunne sluppe ho ut i staden eller berre latt ho være, ho var ikkje så ekstremt irriterande ei gong, va skulel eg med å drepa ho?

Men eg brydde meg ikkje, eg er visst tydelegvis eit menneske.

Ein annan ting med den fluga; Ho var stygg! Eg hadde ikkje gjort det same med ein leirfivel. Kvifor legg eg så mykkje meir verdi i dyr som er vakre enn dei som ikkje er det? På kva slags grunn respekterar me menneske eigentleg natura og dei andre levande vesen på vår jord, om me på nokon måte gjer det? Eg har forsøkt å diskutera dette. Dess meir eg diskuterar, dess meir inser eg kva slags ignorant monster eg, og mange med meg, framstår som frå ein utanforståandes perspektiv. Eg trur ikkje me kan fortsetta å forsvara vår noværande atferd i forhold til naturen særleg mykkje lengre, på fleire plan enn berre forsøpling...

Den engasjerte

Du
med vona, trua og stryke.
Augo glitrar og gneistrar
som stjerneskot
og eg hjelp det fram
står bada i ljoset
Ein augneblink
då er alt ljos
eg óg er ljos
er med
har skapt noko vidunderleg.
Mitt eige ljos brenn med og forsterkar!
Ditt ljos.

Men du veit det godt
det eg så skjønar
Alt dette ljoset er berre ditt eige

Det store dilemmaet om hva man skal ta seg til på denne jorden den tiden man lever her

Med alle de mulighetene en har i verden i dag hva gjelder utdannelse og arbeidsfelt (hvertfall om man tilfeldigvis er oppvokst i Norge), så blir selektering og valg følgende et sentralt tema i ens tilværelse. "Hva skal jeg bli når jeg blir stor?" (overvektig? uhm... nei), er et spørmål mange stiller seg og det er nok de færreste som får en klar og tydelig åpenbaring til svar.
Men valg tar man likevel og preferanser og retninger kan man finne.

Det er nettopp i en slik prosess jeg har satt meg i nå i det siste. Jeg har etter et par år på univeristetet og et halvår på kunstfagskole insett at dess mer kunnskap man får om ulike muligheter, dess mer kan man betvile sine valg tatt i mangel på denne kunnskapen, og dermed fremstår tidligere valg som mindre attraktive. Dette er nok en prosess som kan fortsette i all fremtid, men i den (selvdefinert) unge alder jeg er i vil jeg tillate meg å kunne åpne opp mulighetsskrinet en gang til og se om det er noen andre skatter å finne enn dem jeg så sist gang jeg tittet inn.

Retningslinjene jeg til nå har kommet frem til er at det må være noe jeg blir glad av å drive med, og som kjennes nødvendig. Jeg må også innrømme at en viss status ikke er noe jeg frastøtes av. Skal det være, skal det være; og da skal det være oppslukende!
Det som gjør meg glad er å lage fine dingser. Men det i seg selv oppfyller ikke nødvendighetskriteriet. så la oss si at det å utforme noe fysisk og praktisk er givende. Så må det også være passe teoretisk for ikke å bli kjedelig. Jeg vil kunne begrunne hva jeg gjør og hvorfor. forståelse og problemløning gir meg også en positiv opplevelse.

Mer spesifikt, eller kategorisk, vil jeg studere noe visuelt. (Musikk er for eksempel ikke helt min ting, og det auditive har ikke på samme måte opptatt min interesse slik det visualle har, noe det ikke er noe i veien for at det kunne gjort under andre oppvektsforhold, vil jeg anta, det ble bare ikke slik og er ikke sik nå, so mer det sentrale.) Jeg kunne faktisk ønske at det fantes noe som heter "visuelle studier" som kombinerer ulike felt som omhandler det visuelle. Visuell persepsjon "hva skjer i øyet, hva skjer i hjernen, hvordan fngerer det der?", visuell utforming, kommuniskasjon, visuell kunst, både teori rundt og praktisk skaping av den. etc? jeg vet ikke. har ikke tenkt ferdig tanken ennå. Men denne utydelige skissen gir kanskje et hint om hva dette visuelle studiefeltet kan være.

Så, en tilfeldig dag (i dag faktisk) sitter jeg og ser gjennom sider på internettet, og så dukker det opp noe som sier "pling". "Noe slikt vil jeg tilbringe tiden min med å lage!" var andre tanke etter at jeg fikk lest ingressen (første tanke var "oh, wie cool!"). nedenfor er linken:

http://igendesign.wordpress.com/2010/03/08/igenworks-flow-public-light-for-the-third-world/

:) :) <3

enda en fin side

Ted.com
-ideas worth spreading

takk Eirik

NOTCOT

Hurray for randomness!
funnet bloggeaktig side som samler tilfeldige morsomheter. herlig!

Giftermål, frihet og slikt

Her vimser man rundt på denne kloden og danner seg bilder og skaper mening i det som ellers kan virke meget grovt, kaotisk eller bare forvirrende. Og så blir man plutselig undrende og så snur alt og man står igjen fullstendig forvirret.
Jeg må nok si at jeg har vært blandt dem som har likt meget godt definerte skiller på godt og ondt. Jeg liker klarthet og meningsfullhet.
Ta giftermål som eksempel. Dette har virket som det innlysende rette, givende og meningsfulle måten å leve livet sitt på. Alle andre gjør det jo. Om ikke, så kan en gå i kloster eller på annen måte ofre seg for noe mye bedre og viktigere enn en selv. Dermed blir singellivet så stort og skremmende. Hvert år tilbrakt i denne tilstanden er per overnevnte definifjon meningsløs og slik mindreverdig. Det er da logisk at man søker seg ut av denne tilstand så fort som mulig. (dette baserer seg på subjektivitet)

Så kommer tvilen. Man betrakter alle i samme alder som plutselig begynner å få seg mer og mer stabile forhold. Man husker fire åt tilbake da en betraktet de fire år eldre jentene gjøre det samme som vi gjør nå. Det er like magisk og naturlig og fantastisk hver gang. Forelskelse; kjærlighet; giftermål; tosomhet.
Helt utrolig!
Så får man høre at "det blir nok din tur en gang også" i det det kommer frem at ingenting i ens liv beveger seg i retning giftermål, eller noensinne har gjort det heller. Man aksepterer og tenker; "en gang, om noen år, i slutten av studietiden eller noe slikt, så dukker plutselig drømmemannen opp og da sier det BOOM-KRÆSJ og så er du gift før du vet ordet av det".
Det er jo det normale og man er jo normal, så man kommer jo til å gjøre det samme som de andre, om enn litt i ytterområdet av første standardavvik.
slik er det i hvertfall mulig å tenke. og jeg tror det godt kan ha mye i seg.
Men så er det jo denne nevnte tvilen da.
Hvorfor skal en gifte seg?
Har det noen mening i seg selv?
da har det mye å si hvem en er sammen med og sammenligner seg med. man oppdager nye livmåter og da er det ikke like innlysende at alt det "bra" er bra i og for seg selv, eller bare bra fordi det fyller en god funksjon som også kan fylles på andre måter. (men dette er jeg i skrivende stund for trøtt til å gå inn på)

Men dess flere som gjør det samme, dess mer automatisert virker det, og dess tydeligere komer spørsmålet frem som kdukker opp hver gang noe blir for tydelig regelbudet angivelig automatisert "HVORFOR?" -er jeg prdukt av mine gener og omgivelser... har jeg noen frihet? kan jeg i det minste til en viss grad styre hvilke omgivelser som skal påvirke meg? etc..

Et eksempel på slik bevisstgjøring av egen påvirkelighet er oppdagelsen av at samtlige av samme kjønn i et rom er kledd i akkurat samme klesstil. Eller slik en journalist i morgenbladet beskrev i en anmeldelse av en bok av Naomi Klein (nei, jeg husker ikke navnet hans nei.); han fikk en bittermorsom opplevelse da han var på konsert og oppdaget at lokalet var fullt av flere hundre menn helt like som han selv, og han da følte for å le og bare gå.

Ja, i forhold til gifrtermålet dukker så en rekke andre alternativer opp. Og med ett åpner et helt hav av muligheter seg. Om ikke giftermålet gir noen mening i seg selv, og en ikke har funnet noe som gir mening i seg selv, så kan en jo bare la være å bry seg om det som et stressmoment. Med ett blir en fri!
en må ikke innordne seg samfunnet. En kan bruke 13 år på å bare utdanne seg. En kan bruke videre år på å bo rundt i verden. en kan i grunnen gjøre det meste. en kan la seg selv forfalle, begynne å bruke alle penger på dop og flytte ut på gata om en vil det.

nå slutter dette å gi mening, så da slutter jeg her og lar konklusjonen vente til en annen gang.

hipp hoppetihopp

å konstantera for ettertia: 22 desember 2009 var det eit tjukt lag med snø på jæren og det haldt seg kaldt og kvitt i over eit døgn, i over ei veke, i lang tid. blogutkastet frå då kan like godt publiseras i dag.

ellers veit ikkje bloggen kva han vil. personleg utlevering på nett? here we go:

eg ynskjar å forstå kva andre tenkjar. eg ynskjar å fylgja med på kva som er drivkreftene i samfunnet vårt. og så ynskjar eg i finne ut kvifor eg ynskjar dette.

høg ambisjon seier du?

hipp hoppedi hoppsann 2

Hehe... å ha upubliserte utkast liggande førar til at eg kan endra på folks tidsbegrep, eller la meg sjølv framstå som framsynt.

I 2010 kjem det til å være mykkje oppstyr rundt utbruddet til vulkanen Eyafjellajøkul som stansar al flytrafikk i Europa i ei veke. Og så vært det mye blæst rundt Wikileaks.

Badam! See if it's true

(eller gjett når dette er skrevet)

Jul og sånn

Har småhumra litt når eg har gått forbi årets julereklame frå Olso city:)
Det er pengesedlar bretta som dei religiøse figurane me kjenner frå juleevangelie, strengt teke bipersonane: Maria, josef, engelen og dei heilage tre kongar.

Bipersonar eller ei, er denne reklama tiltenkt å væra ironisk? Det kunne vore ein anti-reklame. Ein anti-materialists påfunn for å få folk til å reflektere over eigentlege verdiar. (i hvilket tilfelle handling på kjøpesentret kjem til kort)
Sjølv syntes eg fyrst at det kjendes som eit lite slag i anletet; denne tydelege, klare fremstillinga av korleis jula, som hadde eit religiøst innhald, no dreier seg om penger og konsum. For det er det Oslo City handlar om : konsum. Enkelt og greit og det er reklamen òg, den er ærleg. Eg oppfatter det som den seier: Oslo City veit kva jula handlar om. Grunnen til at jula framleis spelar ei så stor rolle i samfunnet vårt (antallet kristne minkar og det skulle tilseia at dei kristne tradisjonane skulle spela ei mindre rolle) er ikkje at det er einaste moglegheit til å samlast og dyrka kjærleiken til kvarandre, men at ho er ein lønsam kjøpefest! det er difor du vært minna om at du må hugse på dei du er glad i, gjennom å gje dei det beste du kan ta deg råd til å kjøpa, allereie i oktober. Ikkje julematen og kosen du får sjølv må du ikkje gløyme.

Eg vart litt sjarmert av reklamen då eg oppdaga at ein kan læra seg å bretta penge-seddelorigamien sjølv:)
eg skal tilogmed dela linken
http://www.oslocity.no/origami/

Bulmeurtsblogg

Bulmeurtsfrø kan ligge i jorda i flere tiår før de plutselig spirer igjen.

(dessuten er blomsten ganske heslig og svært gifitg)

Miljø og klima

Kan kjærlighet læres?

Kan en forvente av noen at de har kjærlighet?

Min store livsløgn

Mitt navn er Anna Rosa Strassegger
Det er det jeg alltid har fått vite.
Det står på mange av korta jeg har mottatt opp gjennom årene og på mine første årsraporter fra skolen. Anna Rosa.
Jeg har vel aldri brukt begge navna. sier vanligvis: "hei, jeg heter Anna." noen ganger tilføyer jeg for gøy "egentlig Anna Rosa, men jeg pleier å presentere meg som bare Anna".
Men så har jeg etterhvert blitt glad i mitt andre navn og integrert det i signaturen. Det går helt automatisk nå å skrive Anna Rosa.
Samme signatur overalt.
På bankkort, pass, studentbevis, bibliotekskort, arbeidskontrakt osv.

Det merkelige er at på de fleste av disse tingene står navnet skrevet med maskinbokstaver over, og der står det bare Anna Strassegger. Jeg har tidligere bare brukt de to navna, så det var jo ikke rart. Jeg hadde jo passet mitt der alle tre navna var med. Passet var slik sett mitt eneste bevis å at jeg hadde dobbelt fornavn. (ja, og dåpsattesten selvfølgelig) Godt at passet på en måte er den mest "gyldige" dokumentasjonen. Pass ruler jo over førerkort!

Så var det så på tide å fornye passet. Enkel prosedyre, ikke noe nytt. Ta bilde uten å smile (noe som ble litt vanskelig, ala smileleken -hvis du forsøker å ikke smile så...)
Vente to uker. Pass i posten. Så greit ut det. P.g.a nye smileleken ved passbildetakingen ble noen familiemedlemmer interesert i å se passet. Så kom kommentaren: Hvorfor er ikke Rosa-navnet med i passet?"
!!!HVA?!!!
opprørt over at jeg nå het bare Anna i alle offentlige dokumenter og legitimasjoner bestemte jeg meg for å høre med folkeregisteret hvordan de hadde registrert meg. og jo, der stod jeg oppført med bare to navn.
Viss som jag var i min sak begynte jeg å legge ut vidt og bredt om misforståelsen, og at jeg egentlig skulle høre til å ha enda ett navn. Jeg fikk til og med fylle ut et ark om navneendring så det kunne bli rettet opp. begrunnelse for navneendring: "Eg har alltid heit dette". Så kom damen i skranken på at om jeg hadde dokumentasjon som f.eks. fødsels- eller dåpsattest, så var det enda enklere å raskere å korrigere.
Det visste jeg at mor hadde hjemme i en perm, så jeg syklet hjem i all hast og fant frem denne underlige permen der mine foreldre har samlet mine gamle vitnemål, tegninger fra barnehagen, kort jeg fikk i dåpen (og derfor aldri hadde lest), og selvfølgelig fødsels -og dåpsattest. Vel, på fødselsattesten stod bare Anna, men det var ikke rart, da Rosa er dåpsnavnet mitt. (i katolsk skikk får en ett ekstra navn i dåpen (og ofte enda ett til farmingen(konfirmasjonen) )
Jeg får ta med dåpsattesten tenkte jeg så.
Litt rasling i ark, og der lå den forran meg.

Uttstedt i Graz av pater Sterninger.
Døpt:
etternavn: Strassegger
fornavn: Anna
dåpsnavn: X

...


den X-en skapte en skjelv dypt inn til margen. Ikke noe navn... intet.
Rosa var borte.
Hadde aldri vært der.
Jeg hadde lovet damen på folkeregisteret å komme ned etter fem minutter, men det var jo ingen bevis for Rosa-navnets eksistens. Var det bare oppspinn? Hadde foreldrene mine kalt meg det bare for gøy? (hvorfor i all verden skulle de fortelle meg at jeg hadde to navn om de likevel brukte kun det ene?)
og var det slik at mine søsken, som også alle har dåpsnavn, har dem dokumentert. Det viste seg at de hadde. vel, ikke Sigrid. hun manglet Maria-navnet slik jeg manglet Rosa, så det var en trøst.
Men det føltes fremdeles som om jeg hadde levet med en stor livsløgn. Jeg heter egentlig ikke det jeg tror jeg heter... Jeg ville korrigere ett folkeregister som ikke hadde gjort noe feil...
så smertefullt å oppdage at det en vet så inderlig godt at er feil viser seg å være rett!

...

da så min kjære hardtarbeidene mor kom hjem etter en stressende arbeidsdag var jeg rask til å kommentere min oppdagelse av den store løgnen. Hun mente det ikke kunne stemme. Men papiret lå der. Svart på hvitt (med et visst gulskjær).

Det viste seg til slutt att det var grunnet latskapen eller glemskheten til presten at jeg manglet det ene navnet. Jeg var blitt døpt Anna Rosa. I navnet til Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd.
Det burde holde.

Jeg fikk brev i posten noen uker etter med bekreftelse på navneendringen.

Jeg vi fortsatt hevde att det er navnekorrigering.


hilsen Rosa

(og ja, en fordel med to navn er at en kan unnskylde at en skaper seg ulike personligheter)

pølsemakervals

har du to teskeier så fyll dem med vann og trill så en potet midt på bordet med en elefant på toppen og forsøk så legge skeiene slik av de balanserer vannrett på elefantens støttenner, uten å spille ut vannet.



...eller prøv å forestille deg øyeblikket du dør.

er det tomhet, intet? lys, tunnel? tilbakeblikk på livet, men sett utenfra? bare opphøren av impulser i hjernen? himmelens porter?

ingen kan vite.

noen sier de har vært døde, så muligvis de kan.

men de kom tilbake, så var de døde?



-det første er lett
-det andre er tungt

det første skaper en litt svimmel munterhet, det andre et nykternt alvor.

i valgets kval det første, selv om det kan anklages for å være tomt, bli understøttet av antagelsen om at en slik skebalanserende elefant på en potet neppe vil dukke opp av seg selv.

Se, hør, smak; SANS!

inntrykk!

overalt

verden pulserer

lys og skygge

farger

strålende lysende farger som sprudler over av begeistring slik at du ikke rekker å fordøye dem eller på annen måte få dem registrert, men i stedet blir slått bakover, lamslått og bedøvet

U2: numb

inn inn inn,

inntrykk presser på

i høyfrekvente AM-bølger

elektromagnetisme og lufttrykk går opp og ned

kjemikalier åpenbarer nye verdener for nese og munn

noen av dem går rett på nervesystemet

sentralnervesystemet

alt går inn i den store konsollen.

den jobber på høygir

glem å ordne alt, bare få det inn og få det registrert. noe kan lagres. så kan du hente frem et bilde eller ord, ute av sammenhengen. enkeltstående fenomener. lyd og bilde blir blandet eller forbyttet

du drømmer

det eneste beviset du har på at du eksisterer, på at noe eksisterer er at du prossesserer inntrykk

inntrykkene behandles

de må behandles

de tørster etter å behandles

inntrykkenes høyeste mål er å få den æren av å bli viet mer enn et millisekunds oppmerksomhet.

å bli reflektert over

refleksjon

fenomenet er menneskelig

visste du det?

...nei, jeg har glemt det

refleksjon smerter

det kan kreve store sukkerresurser. en må konsentrere seg

konsentrer seg om å skape noe, en tanke, en forbindelse mellom ord og bilde, mellom informasjon samlet inn på et tidligere tidspunkt og den som kommer nå.


...

...ikke alle kvelder skal brukes til å bekymre seg...

Hvor lenge kan man holde ut på lesesalen? denne onsdagen var det drøye 20 min

SJOKOLADEFONDUE

Dagen begynte bra. Ett år etter å ha meldt meg inn i Elixia (for så å fryse abonnementet i 6 år) så er eg igjen på en aerobic time. Denne gang på Centrum Athletica, og nå med bare seks andre morgenfugler som har presset seg ut av sengen for å rekke timen halv ni. Det høres bra ut. Det høres særdeles godt ut. Alt for godt i grunnen. ...eg lukter ugler i mosen...

...min luktesans er dog ikke så god at eg klarer å finne uglene...

I stedet fører luktesansen meg fram til trær, gress og blomster i slottsparken. Poeten (poetinnen?) ville også dit. Vi nyter solen og hører på klokkespillet fra rådhuset. Den spiller egne små sympfonier i mellom. Poeten mener hun har spilt den ene. Det er fint der.

Så kommer tiden for å dra på UB (universitetsbiblioteket -den vakre svarte byggning som fremstår som en glitrende edelsten blandt Blinderns røde mursteinsskog), for å speide etter plass på en av de populære leseplassene.

Kafeen på UB er ett fint sted, og et bra sted å møte venner. Det faller seg naturlig å avtale en liten kaffepause før den seriøse lesingen skal begynne. Selvsagt vet noe i meg (den grå massen i hodet?) at dette ikke vil lede til videre god lesning, men cortex har ikke alltid hatt min respekt og får derfor ikke gjennomslagskraft denne gangen heller.

Kaffen er særdeles koselig, rolig og avslappet. Om noen ville kalle oss en trøtt gjeng så kanskje vedkommende ville ha rett. Men husk ordet kanskje...

Men hva har dette med sjokoladefindue å gjøre?

Har eg lagt ut helt missvisende bilder for å forvirre?

På det spørsmålet er svaret nei. Eller muligvis et kanskje. (eg kunne jo bare fortalt om kvelden alene. det ovenfor er digresjoner)

Oppslukt av værets letthet og underlige evne til å skape døsighet, så bestemmer Nei og meg oss (mens vi sitter med de tomme kaffekoppene, kaffens andre to deltagere er dratt på trening) for å jobbe med oppgaver hos henne i kveld. Eg har kjøpt sjokolade, jordbær og banan, et utmerket triks for å få lov å komme på besøk. Hun skal støvsuge først, så eg setter meg på ub litt. Deretter følger de tidligere omtalte 20 min.

Det er noe eg må fortelle om Nei før eg går videre. Nei har bodd Paris. Hun har tatt opp i seg mye av kulturen derfra. Litt fri døgnrytme, løse avtaler og åpent hjem.

Og hun er glad i farger. Leiligheten er en liten frisone, med underlige "inka-bord" og tepper os puter i diverse flotte tekstiler. Et sted en lett kan trives og slappe av i. Eg trivs godt.

Etter noen forsøk på å jobbe, så er det endelig tid for å skjære opp frukt. Solen er borte, men terassen er fin og pyntet med litt telys. Da solen lokket frem sommerklærne viser det seg nå nødvendig å låne ullteppe og en herlig søt liten poncho til å ha over jakken. Godt ikkepakket med det vi har funnet er det tid for å sette på jazz og ta fatt på frukten.

det neste kvarteret kan beskrives med ett ord: nam!

så er sjokoladen blitt for varm og stivner i bunn og vi spiser resten av frukten bare slik.

Om noe kan kalles nytelse, så dette å spise saftig frukt og se på stjernene med en mild bris i ansiktet og lyeden av rolige bygater i bakgrunnen.

Det er en liten hemmelighet med leiligheten til Nei.
Den har form av en stige som kan settes opp og klatres i.
Eg fekk se denne hemmeligheten, etter å ha vist mot og klatret opp. Opp, opp opp...

Opp på taket!

Med utsikt over hele byen!

en mørk by, men ser en godt etter kjenner en igjen det blå lyset av Radisson... og langt der bak -andre siden av fjorden. Der er det mange lys. Hvem bor der?





så etter å ha utforsket denne delen av bygningen var det på tide å trekke innover og høre på intense meksikanske kvinner som synger og kjærlighet, sorg og "la Llorona" - en mystisk tragisk skikkelse....


....oppsummering: en riktig hyggelig kveld!